Lege? Jeg? Tja......

jeg lurer på om det er den friske sjølufta som gjør at jeg bobler over av tanker og funderinger i disse dager jeg. Noe er det i alle fall, for det skal lite til før det blir overload her, desto flere innlegg her :)

Idag tok jeg meg en fridag fra sykehuset - for å teste ut hvordan Høyskolen i Haugesund gjorde seg som lesesal for farmakologistudier. (For dere som ikke er inne i den til tider noe bisarre medisinske sjargongen så er farmakologi altså læren om legemidler, deres virkning i kroppen, og kroppens innvirkning på legemidlene) Så fridag?? vel, det kommer an på øyet som ser det sikker. Men det var godt å ha en dag hvor jeg kun hadde meg selv å forholde meg til (noe egoistisk men men :)
Og innimellom en egentlig svært så effektiv lesedag lot jeg tankene fly litt, godt hjulpet av sitatet "nyt følelsen av å lære" fra ei venninne. Og ja, det er faktisk en utrolig god følelse - jeg har privilegiet å få lov til å lære utrolig masse, om ikke alt er av like stor nytte, så innser jeg etter noen uker på sykehuset at dette faget jeg foreløpig har viet 4 år av mitt liv til, er både gigantisk, og utrolig viktig. Praksisperioden er vel mer enn noe annet en kjempeanledning til å opparbeide et ønske om å lære mer - definitivt.

Og samtidig som denne takknemligheten over å få lese og lære virkelig setter seg fast rundt hjerterota, så er det en annen tanke som slår seg ned: kommer jeg noen gang til å jobbe som lege? HÆÆÆÆ??? et vanvittig spørsmål kanskje sier du, her legger jeg ned ufattelig mye tid, bekymring og krefter i et studium som tidvis krever aaaltfor mye. Og så går jeg her og lurer på om jeg skal bli lege??? Selvfølgelig skal jeg bli det!!!! Eller......?
Nei,akkurat nå vet jeg ikke. Joda, lege på papiret, men utøvende? Tja, kanskje? Kanskje ikke.

"Oida, nå går Ingvill inn i en krise her" tenker du kanskje. Men neida, slapp av. Sannheten er vel bare den at jeg har fått lov til å senke skuldrene noen hakk i løpet av den siste tiden. Og kanskje, forhåpentligvis, er jeg på vei til å klare å leve litt mer i hverdagen, i den dagen jeg har fått akkurat idag, enn en eller annen gang i fremtiden når jeg har oppnådd ditt og datt. For sannheten er vel den at jeg har svært så lett for å legge planer langt frem, og jeg vet hva jeg forventer av meg selv og mitt liv for å være fornøyd. Og når jeg for drøye 4 år siden begynte på medisin ble liksom planen klar; Jeg skulle gå på medisin, og så kjapper enn svint komme meg leeengst bort fra norge for å jobbe som lege for de som ingen lege har.
Og kanskje blir det slik, kanskje ikke - uten at det er noe nederlag.

Poenget er vel at det at "veien blir til mens en går" som jeg ynder å si når folk spør om hva slags spesialisering jeg tenker på, det gjelder for denne dagen også :) og godt er det!

Så idag er jeg Ingvill, 27 år, blant mye annet medisinstudent. Hva jeg er om ti år, og hvor jeg er om ti år, det er ikke godt å si, og det er heller ikke noe automatikk i at det blir lege. Kanskje :) Uansett håper jeg at jeg da kan se tilbake og si at jeg virkelig var til stede i hver en dag jeg fikk :)

Bla bla, nå skal jeg snart ut i sjølufta igjen, så da kan det vel fort skje at det ikke blir så lenge før det kommer et nytt innlegg her. Den som lever får se :)