Kunstig belysning og blending

Min venn ugla gav lyd fra seg igjen nå ikveld...

Det er en fryd når en endelig har kommet seg opp alle bakkene her opp i lia, å snu seg, skue utover, og kjenne lykken over tilværelsen gi meg lyst til å hoppe og danse :)
Og da kommer ofte tankene dukkende opp fra dybder jeg ikke visste om.

Det var som vanlig et enormt lys fra byen, og det skygget helt for lyset fra stjernene, og jeg kom til å tenke om det ikke er sånn i mitt liv også... Jeg omgir meg med så mye kunstig lys, så mye komfort at jeg rent glemmer hvordan det er å vandre under stjernene, og være avhengig av stjernenes og månens lys for å kunne ta et skritt til. Men innerst i mitt hjerte har jeg ikke glemt hvor fantastisk det er å være omgitt av et stille mørke i skogen eller på fjellet, mens månen speiler seg i et stille tjern eller på ei snødekt vidde, og stjernene glitrer i milliontall over meg :) Og jeg lengter til den stillheten min sjel finner langt borte fra alt som blender for stjernene i mitt liv.

"Klag ikke på mangel på lyspunkter i ditt liv når du vandrer under stjernene" skal Henrik Wergeland ha sagt. Og er det ikke nettopp det vi gjør? Vi blir så bortskjemt på kunstig belysning, på behageligheter i vårt liv, at vi finner grunn til å klage over alt mulig. Mens vi egentlig kanskje glemmer viktigheten av de tusentalls små lyspunkter som hver dag omgir oss, på den himmelhvelvingen som danner horisonten i våre liv :)

Ta med dere det inn i en nydelig vårnatt! God natt alle sammen!

Drømmevind

Var akkurat ute og løp en tur i marskvelden. Det er en flott tid på året det her, for det første så er det omtrent som konfektesken til Forrest Gump´s mor ( "you´ll never know what you´ll gonna get"..) rent værmessig, men det er ikke stille lengre. Plutselig kvitrer fuglene i ett sett, og har du ikke lagt merke til det før nå; stopp opp og lytt :) De er virkelig overalt, og de har visst masse de skulle ha sagt ( for all del, jeg lurer på hvordan jeg hadde følt det om jeg måtte tie still i noen måneder!!! Ha, det skulle bli uutholdelig for de rundt meg når jeg atter åpnet munnen :)
Vel, det er vær til å bli glad av, for når du trekker pusten dypt... nei, ikke sånn, men skikkelig magadrag, så du kjenner kulden kysser bunnen av lungene dine... sånn ja! da lukker jeg øynene og drømmer meg bort. Drømmer meg bort og åpner døren til minner fra barndommen, og lengsler om fremtiden, på vid vegg :)

I de rommene ligger gode tanker om fjellturer med pappa, med en lubben finger som pekte og spurte, og en allvitende far som øste av sin kunnskap, og dermed økte sin verdi i den lille jentas øyne og hjerte. Der ligger minner om mamma og en varm kopp kakao, om tørre sokker og fyr på ovnen, om kuldekyssede kinn og den yre gleden over snø og aking fulgt av skrekkblandet fryd.
I de rommene drar jeg frem bilder av bekymringsløs lek den gangen voksen var noe jeg aldri kom til å bli, og lykken var å hoppe i det nyinnkjørte høyet på låven. Om sene sommernetter med nattbad i tjønna, om myggestikk på leggene og lange blikk på guttene etterfulgt av heftig fnising. Og i et nytt vindkast ligger sene vinterkvelder på låvebrua, med en halmsekk under seg, med hestenes jevne tygging og beroligende prusting, om millioner av stjerner over meg, om ubegrensede drømmer, om fri fantasi og en endeløs tro på fremtiden.
I denne kalde marskvelden, hvor stjernene fortsatt lyser, noe bleknet av byens kunstige lys, der finner jeg tankero til fremtidsdrømming. Til funderinger og undringer. Til ettertanke. Til lengsler. Til håpet om at barnet i meg får lov til å komme frem igjen, og at døren til mine innerste skattkamre aldri låses.

Det er vår, det er tid for nytt liv, og for nye og gamle drømmer. Ta en tur ut, og smak på vinden. Den smaker av drømmer.....

Hverdagstanker!

Det er søndag formiddag. Ute regner det katter og kaniner, og det som større er. Inne er det varmt og godt. Det er søndagsfred og lave skuldre. Det er Billie Holidays lune stemme i cdspilleren. Det er en stor kopp kakao og lodne tøffler. Det er tid til telefonsamtaler med venner og familie. Det er anledning til å tenke, lese, kjenne gleden spre seg fra ett eller annet sted i hjerterota og ut i alle kroppens deler.
Det er tid for takknemlighet. For det gode liv. For overskudd, for venner, for familie, for utfordringer, for helse.

Igår var det lørdag.Fint vær, og tid for vårens første lange sykkeltur; Ulriken rundt. Det var tid for synging, tralling og tankefullhet på sykkelsetet. Alene ute. Kun meg, Gud, og en noe skranglete sykkel. Det var gleden over å være frisk, gleden over muligheten til å kjenne at kroppen fungerer. Det var gleden over å oppdage, og erkjenne at det å bli forbisyklet ikke lenger innebar en lang rekke unnskyldninger fra min side, har jeg vokst kanskje ? :)

Fredag var det fest, samvær med verdifulle, spennende, gode mennesker. Og igjen takknemlighet. Takknemlighet for gode vennskap. For "menneske sliper menneske" og for den milde tidlige vårnatten jeg fikk nyte på vei hjem når A mennesket måtte gi tapt for Ole Lukkøyes lokking.

Idag er en ny dag i mitt liv, enda en dag fylt av små og store undre som bare venter på å bli oppdaget. Det er en ny dag med himmel over livet.
God søndag dere!

Synden og nåden

Jeg har begynt på en lenge etterlengtet bok; Bo Giertz´Steingrunnen. Den har åpnet mine øyne på ny for sider ved kristendommen jeg mener vi idag har lett for å glemme; at vi alle faktisk er syndere, og at det ikke finnes noen unnskyldning for oss. Allerede nå er det kanskje mange som lukker bloggen, tenker at "jaja, hun er var nå også en skrue", og vandrer lykkelig videre. Men for dere som fortsatt henger på: Jeg undrer meg om vi noen ganger, i vår desperate søken etter å lage "lavterskelgudstjenester" går glipp av selve essensen i kristendommen. Er vi så redd for å støte folk bort fra våre møter, at vi sier " det er ikke så farlig, bare lev så rett du kan, så er det greit" ? I så fall ender det med at kanskje får vi mange med oss på møtene, men ikke fullt så mange med oss inn den døra det virkelig gjelder... For det å få bekjenne våre synder er faktisk ikke hverken truende eller krenkende, men en sannhet om våre liv som åpner for en enda større sannhet, nemlig Guds uendelige nåde. Det er den vi må forholde oss til, for det er i den vi lever, og tror. Uten den er vi virkelig fortapt, men i den får vi oppleve en kjærlighet og tilgivelse så enormt mye større enn vår fatteevne. Men om vi ufarliggjør det faktum at vi er syndere av natur, ja, så minimerer vi behovet for nåde, og da minimerer vi behovet for Gud. Er det virkelig det vi vil?
Om jeg provoserer noen - fint! si det til meg, jeg vil gjerne utvide min horisont :)

Hei hur det går!

Mars 2009

Åh, for en herlig følelse å krype under dyna og for en gangs skyld kjenne at kroppen er sliten på grunn av fysisk utfoldelse, og mange timer med frisk luft.
Ansiktet brenner etter timer i snø og isende vind, og tinningen verker og hovner av et ublidt møte med en skistav etter et dobbelt rundkast til 20 i stil – minst. Skuldrene bærer bud om at skismurningen idag virkelig ikke var ideell, og jeg kan bare glede meg til gangsperren i morgen.

Men jeg er lykkelig – om enn jeg i de verste bakkene idag lurte på hva i alle dager jeg egentlig holder på med, når jeg bruker en lenge etterlengtet fridag til å kave rundt i snøen med langt mer trente folk enn meg selv. Det er dog rart hvor levende en føler seg når man har bekjempet kroppens iherdige bønn om å gi opp kampen mot en halv meter dyp snø i upreparert løype, og bakglatte ski. Når man da endelig står på toppen, kjenner vinden og snøføyka pisker deg i ansiktet, og vet at der, i bunnen av den altfor bratte bakken, der venter en levegg, ei skive og en kopp varm kakao. Da er det verdt slitet og jamringen fra muskler som har gått i dvale etter altfor mange timer på lesesalen. Da er det faktisk med yr glede man setter utfor bakkene med dødsforakt ( vel og merke etter å ha ploget så lenge at lårmuskulaturen kramper seg.....) og i skrekkblandet fryd aner at snøen ikke var så hard som fryktet idet kroppen kastes om kull til forbipasserendes store forskrekkelse.

Jeg lever, og jeg skal si jeg merker det! For alle musklene i kroppen min skriker ut sin frustrasjon over å bli misbrukt på denne måten – men det er greit, vi skal nok komme til enighet om tingenes tilstand igjen – snart. Men nå, nå sier hodepinen at hjernen har forspist seg på oksygen, og det er nok på høy tid å la Ole Lukkøye få komme inn, han har stått og trippet på trappen en stund nå igrunnen:) God natt!

Værmeldingen

Mars 2009

Jeg har alltid stor glede av å befinne meg ute i naturen, kanskje er noe av grunnen at den hele tiden er så ærlig...
Jaha, den må jeg kanskje forklare, og det skal jeg.

Har du noen gang gått langs et klukkende bekkefar, på gjengrodde stier som slynger seg ned gjennom mosegrodde lier en varm sommerdag? Tråkket over fururøtter som klamer seg til underlaget lik eldgamle hender som vitner om levet liv?
Har du stoppet opp halvveis skjult bak et tre for å titte på ekornet travelt opptatt med å samle nøtter, og som, når det oppdager inntrengeren, setter i et hyl, freser av sinne, og truer med å angripe dersom du stjeler nøttene hans?
Eller ligget på magen i lyngen og sett på rådyrene, en yr vårkveld med gresset fullt av dugg?
Har du trukket anorakkhetta godt igjen og vendt blikket ned for å unngå den isende vinden og det haglende regnværet mens du prøver å gå noen skritt til i den dype snøen?
Eller kjent ærefrykten når tåka ligger tett over mektige topper, og du ikke lenger aner konturene av hva som er himmel og jord?
Har du rodd det du makter og orker for å komme iland før bølgene ble for store til din lille båt en stormende høstdag, eller kjent vinden true med å rive deg overende på en forblåst fjelltopp du absolutt skal opp på?

Man kan si mye om naturen, men likegyldig er den definitivt ikke. Alle dager viser naturen deg sitt sanne jeg, uavhengig av hva som skjer rundt den.
Det er virkelig ikke alltid vi liker like godt det humøret naturen viser, når vi har planlagt en fin skitur, og blir møtt av sludd og regn for eksempel, eller når bonden om sommeren satser hardt på å tørke høyet på bakken istedenfor å hesje, og får ei skikkelig rotblaute. Men som vi trøstende sier til hverandre, «Været kan ingen gjøre noe med»

Da jeg var i Mali for 7 år siden opplevde jeg årstidene der også, regntid og tørketid. Annerledes, ja, men ikke så vekslende, så uforutsigbart som her hjemme på bjerget. Det å våkne opp hver morgen og lure på hvaslags vær man får er noe man må leve med her, uavhengig av Storm Weather Senter og yr.no, for de klarer da virkelig ikke alltid å melde riktig vær.

Jeg koser meg ute i naturen, fordi den er like vekslende som jeg kjenner jeg også kan være. Om jeg er like uforutsigbar som den skal være usagt, uforutsigbarhet kan være både bra og mindre bra, det kommer helt an på menneskene rundt deg.

Naturen er pulserende, og den lar deg komme på besøk, men det er på eget ansvar. Naturen tar aldeles ikke ansvar for deg dersom hun er i et dårlig humør og livet ditt settes på spill. Nei, det må vi ha vett til å finne ut av selv. Kanskje er det derfor en del mennesker idag søker naturens ekstremvarianter, for å kjenne på uforutsigbarheten, og teste seg selv i møte med den mektige, alltid skiftende naturen.

På dansk heter det «å trekke vejret», å trekke pusten. På norsk kunne man lett ha sagt; puste, det må du, uansett vær. Om været byr på tett tåke og regn, eller høyblå himmel og skinnende sol, vel, det velger ikke vi, men vi kan få lov til å velge hvordan vi vil møte dagen.