En nomade krysser sitt spor..

..aldri stol på en håndtverker! Nei, den var stygg, men man kan bli frustrert av mindre når frister ikke overholdes. Særlig når det gjelder ens eget hjem, og det atpåtil er midt i eksamenstiden.
I kveld er jeg tilbake hos Irene, i min 14.natt som nomade. Det er en merkelig vakuum tilværelse, å våkne litt forvirret over hvor i verden befinner jeg meg nå, gå på skolen, være på skolen til kvelden kommer, for så å gå videre til neste sted å bo.
Ingen ønskesituasjon, men når frustrasjonen er utøst, og irritasjon som skjelden får utløp hos meg, er uttømt, da får jeg lov til å se hvor heldig jeg er som har så mange hjem, og samtidig hvor små mine problemer er i den store sammenheng.

Og igjen blir jeg slått av undring over hvordan ting settes i perspekiv.
Joda, jeg er både sliten og frustrert, og det har jeg da rett til å være, tror endog det kan være godt å få utløp for det som lett kan bygge seg opp ellers.
Men så får jeg lov til å løfte blikket litt, og se rundt meg, se andre mennesker som virkelig har problemer ( hva er vel en manglende do i den store sammenhengen. Som noen sa en dag, hadde jeg bodd i Afrika ville jeg vel vært glad om jeg fant et hull... litt generelt da, men allikevel)
Og du verden, så lett jeg har for å bli navlebeskuende!
Hmm, klarer visst ikke helt å formulere tankene mine for tiden, håper dere bærer over med meg, jeg kommer sterkere tilbake.

Anyway, det er snart helg, livet er virkelig herlig, og selv om det er eksamenstid så er det også vår, det er ungdomsår, og det er spennende å leve!

Neste gang jeg skriver håper jeg det blir fra mitt eget soverom!

Hasta luego!

Fra venn til venn

Påsken er over, og 2 gode uker både med familie, nye og gamle venner, ski, skog, og også noen herlige dager i Barcelona, er ugjenkallelig over. Hverdagen i Bergen er over meg igjen, og med 3 uker til eksamen er det lesesalen for alle pengene ( tja, de ser jo ikke jeg så mye til da...)
Som om ikke det var nok, så pusser vi opp badet i leiligheten, og siden en bulldozer av en latvier har reist av gårde med både toalett og dusj, så er det ikke noe særlig å bo hjemme, med mindre jeg vil sjekke hvor lenge blæra mi holder koken :)
Derfor er jeg nomade denne uken. men ikke hjemløs. Sånn er det nemlig når man er omgitt av så mange gode venner! Så jeg og sekken min er på en aldri så liten turne rundt i Bergen, 4 overnattingssteder på 6 netter, jepps jepps!
Skal ikke legge skjul på at det er noe slitsomt å hele tiden måtte forholde seg til andre, og ikke kunne sove i sin egen seng, men det setter igrunnen ting litt i perspektiv: andre har ikke noe hjem i det hele tatt, mens jeg opplever åpne dører på alle kanter. Så til dere alle, og særlig Kristin, Irene, Hilde Marie og Berit, takk for deres utrolige gjestfrihet, og deres alltid åpne dører! Veldig glad i dere alle!

Så til dere alle der ute, våren er over oss, dagene er definitivt lysere, og jeg håper dere alle opplever de lysere, og at dere har noen å dele både de grå og de rosa skyene med :)

Løgner og deres farger

Jeg ble utfordret her en dag på hvorvidt det er ukristelig å fortelle hvite løgner... og det satte selvfølgelig tankene i full virksomhet hos meg...
Første problem er jo; hva er egentlig hvite løgner? I følge bokmålsordboka på nettet er definisjonen "løgner en griper til i nødsfall" Jaha, da er jo det klart, eller?? Hva er egentlig nødsfall da? Nå skal jeg ikke begi meg ut på en lang ekspedisjon i bokmålsordboka, mitt poeng er vel heller at grensene for hva som er "nødsfall" og for når hvite løgner blir grå løgner, eller svarte løgner ( er det de direkte onde løgnene da eller??) er særdeles vikende, og vanskelig å finne.

OK, vi tyr vel alle til hvite løgner i ny og ne, eller i "nødsfall" , kanskje dersom sannheten smerter, eller er vanskelig å fortelle? Da er en hvit løgn en grei utvei, en åpen bakdør, og ingen stilles til spott og spe for å ha fortalt hvite løgner.
Men kan ikke de hvite løgnene bli en vane da, og jo flere hvite løgner, jo mer tåkete blir det hele, og kanskje blir det etterhvert vanskelig å få øye på sannheten i det hele tatt.

Sannheten er vel det motsatte av løgn, og i ordboka vises det til "utsagn som stemmer overens med virkeligheten, si sin mening uten omsvøp, oppriktighet, ærlighet" - dette er vel ord vi alle ønsker å forbindes med, men det er ikke alltid like enkelt.

Så var det dette med det kristne aspektet da. Jesus omtales jo som kjent som sannheten, dvs at for å se sannheten må vi se på han da. OK, la oss gjøre det; uansett hvem Jesus møtte, så møtte han de med sannheten, sagt i kjærlighet. Og nettopp der ligger vel hele svaret kanskje. Kjærlighet. Han hadde en genuin kjærlighet til menneskene rundt seg, uansett hva de gjorde, mente og sa. Han refset de ja, han sa sannheten om deres liv, selv om de ikke ønsket å høre det, men han sa det med kjærlighet.
Der sliter i alle fall jeg! Å si sannheten til mennesker, men å gjøre det i kjærlighet... jeg klarer ikke oppdrive den kjærligheten alltid, og da er det enklere å ty til hvite løgner istedenfor...

Så om det er kristelig å ty til hvite løgner? Nei, det tror jeg ikke, men menneskelig? ja, absolutt!!
- så, der kommer et annet aspekt jeg har tygget på en stund, frem i lyset: forskjellen på ideal tro, og real tro, ideal liv og real liv. Jeg har mine idealer, noe jeg strekker meg frem mot, og der er Jesus mitt absolutte forbilde. Men, jeg tror det er utrolig viktig for oss å, samtidig som vi har et ideal vi strekker oss mot, innse at vi lever her på jorden hvor realiteten er laaangt ifra idealet, uansett hvor kristne vi enn måtte være ( og for all del, ikke tro at jeg mener vi kan gradere kristne!!!)
Så grunnpoenget blir vel en balanse, en gylden middelvei- om jeg ikke kan si sannheten i kjærlighet, er det best å ty til noen hvite løgner???

Her trenger jeg innspill som dere sikkert skjønner!

Vi er midt i natten hvor vi minnes Jesu skrekknatt i Getsemane og i forhørene hos øversteprestene, Pilatus og Herodes. Ta deg tid til å tenke over det midt i alt påskegodtet og all krimen.....