Om synd og sånt...

...og siden du fortsatte å lese regner jeg med at du ikke ble skremt vekk av overskriften! BRA!
Dette er nemlig et tema jeg har gått og fundert på noen dager nå, og selv om du kanskje synes det høres ut som en trist og nedbrytende ting å gå rundt og tenke på, så er det faktisk ikke slik.
Jeg tror mange kristne (og ikke-kristne for den del) går rundt med et totalt feil bilde av synd; Vi har lett for å ende i en av to grøfter; enten i den som nok er den mest politisk korrekte i disse dager, nemlig at mennesket igrunnen er godt, og at om vi lever sånn ca gjennomsnittlig, så blir det 1800talls, og svært så pietistisk å snakke om synd.
Eller, vi graver oss ned i den tro at vi er totalt ubrukelige, og at vi er så låst i synden at vi ikke engang kan løfte blikket.
Stillisert, jepp, men det illustrerer ett poeng.

I en menighet jeg var i en gang funderte vi på hvorfor syndsbekjennelsen ikke ble brukt. Til svar fikk vi at dette var et" lavterskeltilbud", og at en syndsbekjennelse ville skremme mennesker vekk..
Jeg skal innrømme at jeg ble noe provosert, og det gav meg grunnlag for å fundere - så sånnsett var det jo bra :)

OK, så la oss si at vi tar vekk syndsbekjennelsen, vi sier at det er greit, vi er OK mennesker, sålenge vi er snill og grei og ikke gjør noe intensjonelt galt, så har vi det bra. Så kan vi jo gå rett på lovsangen og kose oss sammen. Og om vi er heldige så får vi flere inn i lokalene våre, inn i våre tilstelninger, med på våre proffe møter.
Vi respekterer hverandre, og tolererer hverandre ( to ord jeg mener blir svært så misbrukt idag igrunnen.... toleranse og respekt så lenge det ikke går på tvers av våre egne meninger kanskje ja...) og så lever vi lykkelig alle våre dager.... eller??

Hva når hverdagen kommer kastende på oss? Hva når føleriene og de herlige opplevelsene stilner av? hva når våre liv og handlinger vitner imot oss? Hva når vi kjenner oss fortapt i tankeganger og handlinger vi ikke ønsker å være i, men som vi ikke kommer ut av. Jeg tror helt ærlig at ingen av oss kan si at vi aldri har kjent oss der - i så fall må du ta kontakt, for da vil jeg gjerne høre hvordan du klarer det.
"ånden er villig, men kjødet er svakt" sier Paulus, og han har så rett så rett.
Det er realtiteten, langt fra "lavterskeltilbud" og høylydt hallelujastemning.
For all del, jeg har ingenting imot hallelujastemninger, om det tolkes slik har jeg ikke uttrykt meg klart nok. Men alt har sin tid, og en kristendom uten syndsbegrep, vedkjenning og tilgivelse er da virkelig ikke kristendom - eller?

Mulig jeg har sporet totalt av et sted her, men jeg hadde liksom den oppfatning at det var det det handlet om, syndefallet og Jesus, korset og oppstandelsen.
Så å snakke om oss mennesker som syndfrie, eller "det er ikke så farlig", vel, det gjør det hele tannløst, og vi gjør Jesus totalt overflødig.
Så sitter vi der da, med vår hverdag, med våre tanker og handlinger som vi så gjerne skulle blitt kvitt, men syndsbekjennelsen har vi glemt, så hva gjør vi da?

Ved å "ta bort" synden feier vi det hele under teppet, og vi frarøver også oss selv og andre mennesker den frihetsfølelsen det er å bli tilgitt. Ikke fordi jeg endelig har fått det til, nei, det er aldeles ikke derfor jeg blir tilgitt, da var det lite tilgivelse som ble delt ut fra øverste hold gitt, men rett og slett fordi noen andre tok synden fra meg.

På søndag var jeg på gudstjeneste i Hardanger, og da sang vi en salme som slo imot meg, og som jeg har lest og sunget flere ganger i løpet av de siste dagene, se på denne teksten, den sier det jeg her noe krøkete har prøvd å formulere...


"Slik som eg var, kom eg til Gud og fekk jubla; min Far!
Skuldig til døden for syndene mange, bunden i lekkjer frå syndeveg lange.
Å for eit under, han elsk til meg bar slik som eg var.

Slik som eg var!
Å, eg fekk sleppa den byrda eg bar.
Døra var opna for syndaren store,
ja, det var nok det som Frelsaren gjorde.
Barn fekk eg vera, og Gud var min far,
slik som eg var.

Slik som eg er,
Herren i nåde til barnet sitt ser.
Om synder og tvil det er heile mi æra,
han er min Frelsar, og det vil han vera.
Nåden er fri, og eg kviler meg der,
slik som eg er."

Og folkens, jeg tar gjerne imot kommentarer og synspunkter på dette; som kjent, mennesker sliper mennesker!

En ny vei

I ti år har jeg vært lovsangsleder, og sett på det som min oppgave innenfor kristne sammenhenger. I november i fjor ga jeg meg som lovsangsleder, og har de siste månedene hatt en "tjenesteløs" tilværelse. Det har vært utrolig givende, og en prosess som har gitt meg veldig mange tanker, og mye å fundere på.
Jeg ble minnet på en dag at vi er først og fremst ment til å leve MED Jesus, ikke FOR Jesus. Det ble en liten oppvekker for meg, for jeg har hatt så lett for å tenke på meg selv som tjener, mer enn barn.
Nettopp derfor har de siste ukenes utfordringer vært så bra for meg, og fått meg til å se med nye øyne på det å være kristen.

Da min gode venn Ruben spurte meg i vinter om jeg kunne tenke meg å være konfirmantleder på sommerens konfirmantleir var jeg noe ambivalent innstilt; dette hadde jeg da ikke drevet med på leeenge, og jeg tvilte igrunnen på hva jeg kunne tilføre konfirmantene. I tillegg kjente jeg på en generell motvilje mot å engasjere meg i noe. Jeg ønsket å ha full kontroll over min egen tid, noe jeg igrunnen så på som en rett jeg hadde. Men jeg sa ja, og selv om jeg i løpet av sommeren angret meg, fordi jeg var redd det ville bli for slitsomt, så sitter jeg nå igjen med en ENORM takknemlighet fordi jeg fikk lov til å oppleve forrige uke med alt det innebar.
Å få prate med mennesker i en fase av livet hvor virkelig hele veien ligger åpen foran de, og også kanskje føles både vond og vanskelig, spennende og bekymringsløs - vel, det gjorde at jeg ble sittende igjen og tenke.
Å få lov til å undervise de i den kristne tro, å få lov til å fortelle om eget liv, egne erfaringer, egne tabber ( særlig den siste der var svæææært populær!!!) vel, det gjorde at jeg blomstret, enormt!!!
Og så sitter jeg igjen med følelsen av at mitt eget liv ble forandret. Jeg fikk lov til å oppleve en ny gnist, en ny giv for noe.
Å bli konfirmantarbeider på heltid tillater dessverre ikke min utdannelse at jeg kan gjøre, men jeg er selv eier av mitt eget liv, og av de 24 timene døgnet også har for meg. Så, det blir nok ikke siste gang jeg setter mine bein på Frekhaug denne høsten, til det gjorde disse menneskene, både konfirmantene og lederne, for stort inntrykk på meg.

Noe annet jeg også har fått lov til å gå inn i denne høsten, både med spenning og glede, er å jobbe som frivillig medarbeider i organisasjonen Navigatørene (www.navigatorene.no) I Bergen jobber vi primært med studenter, som medvandrere et stykke på livets vei. Også dette er utrolig givende og spennende.

Så, jeg har fått lov til å se at livet ikke er statisk, det er stadig vekk nye impulser, nye ideer, nye veier.

Min kjære venninne Ellen Marie har sagt at jeg virker så glad og fornøyd for tiden, og det er sant. Det ligger en grunntone av fred, av forventinger til livet, og en ro til at det er Gud som holder troen oppe, og at det er i nåden Hans jeg kan hvile.

Det er gode ting å ta med seg inn i en travel høst :)

Min tøffe mor!!!

Ja, så er det altså offisielt, det vi i familien har visst noen måneder, men ikke har kunnet si til noen! Mamma er ei av 11 funksjonshemmede som i løpet av 30 dager skal tilbakelegge 50 mil tvers over nordkalotten, med ingen ringere enn Lars Monsen som turleder!!!
Mamma meldte seg på ( jada, jeg tar på meg en del av æren for akkurat det ;) NRK konseptet "Ingen grenser" i Mars, og siden den gang har det bare gått slag i slag, til det i mai ble kjent at hun var en av de 11 heldige som ble valgt ut blant 400 søkere. Jubelen stod i taket, og siden den gang tror jeg igrunnen sommerfuglene har kjempet om plassen.
Men, idag tidlig la de altså ut på tur, og den eneste kontakten vi kommer til å ha med mamma den neste måneden blir å følge med på web kameraet på nrk sine sider.

Mamma lider altså av nervesykdommen Multippel sklerose, og har hatt diagnosen i 11 år. For 3 år siden fant hun ut at rullestol kunne være et hjelpemiddel mer enn en hemsko, og siden den tid har det blitt mang en tur på diverse grusveier om sommeren, og ikke minst også med piggkjelke i skiløypene om vinteren.
Selv om sykdommen til tider virkelig krever sitt tror jeg mamma lever i filosofien at skal hun og sykdommen leve sammen, så får sykdommen innrette seg etter mamma, og ikke omvendt.

Det å få ha orkesterplass til samspillet og støtten mellom mamma og pappa er utrolig spesielt, og selv om de alltid har vært mine store forbilder, så har de blitt det bare enda mer gjennom de siste årene. Derfor er det med glede og takknemlighet jeg nå skal få følge mamma gjennom hennes eventyr nå. Det var så utrolig godt her om kvelden når jeg snakket med henne, å si " Mamma, ta oss med i tankene dine da, når du er på tur, opplev det for oss også" for de siste årene har det vært omvendt. Men nå kan jeg smile ved tanken på at mamma tar seg frem i en spesialbygget rullestol, full av livsgnist og energi, sta som alltid, og når hun kommer hjem vil det være med bagasjen full av minner, og en visshet om at hun virkelig sprengte alle sine grenser - ingen grenser....

Hvis du vil følge med så legges det daglig ut bilder og videoer på www.nrk.no/ingengrenser.
Jeg kommer i alle fall til å være hekta!

Heia alle sammen!!!!

Himmel over livet og gjørme under føttene

Det er søndag formiddag, ute ringer kirkeklokkene til gudstjeneste. Inne i stua i Gimlebakken gir Stan Getz formiddagen et slør av tankefullhet, ro og litt melankoli.

Om to dager reiser jeg på konfirmantleir, som eneste kvinnelige leder over videregående alder. Jeg gleder meg, samtidig som jeg ser på det hele med litt uro og ærefrykt på mange måter. Å skulle være et forbilde for 73 konfirmanter, å skulle undervise de, samtale med de... vel, det føles til tider som en enorm oppgave. Men samtidig er jeg spent, spent på hva de kan lære meg, vise meg. Spent på å tilbringe 5 dager med en gjeng unge mennesker som er i ferd med å stake ut kursen for sitt eget liv. Og ikke minst, hva tenker konfirmanter i 2009 i forhold til hva vi tenkte i 1996? Og hva opptar de, hva gjør de?
jeg befinner meg på utrygg grunn, men det er spennende.
På fjellturer gjør jo myrene og gjørmehullene det mer spennende, mer utfordrende. "Holder denne tua jeg står på, eller synker jeg nå?" Men, det er godt å vite at under myrene og gjørma, så er det alltid fast fjell - klippefast fjell.

Ha en god søndag alle sammen, det er en himmel over livet, uansett hvor grå den måtte være akkurat der du er :)

Høstlig melankoli

"....pale days can teach you to see..." synger Kings of convenience i en av sine sanger. Jeg synes det er en god beskrivelse av tiden vi går inn i nå, og jeg tillater meg alltid å bli litt tankefull når høsten nærmer seg. Når lufta gir et lite hint av en kommende kuldeperiode. Ikke noe stort hint, bare en liten brodd som kjennes når kvelden nærmer seg, og som vennlig pirker meg i huden og minner meg om forandringer.
For høsten har alltid betydd forandring for meg, og det har alltid vært en drømmende tid, en tid jeg både ser tilbake på ting som har vært, men også drømmer om ting som ligger foran.
Kanskje er det sommerens varme som på ett eller annet tidspunkt gjør meg så døsig at jeg trenger denne "oppkvikkeren" som minner meg om nye tider. Skjønt, sommeren varte vel frem til 1.juli, og så gikk den visst sin vei, enn så lenge..

Nå er jeg fullstendig klar over at melankoli er en heller alvorlig sinnstilstand, og jeg lengter absolutt ikke etter den, det burde nok ingen ved sine fulle fem gjøre. Men i mangel av et annet ord...
Høsten gjør meg alltid litt trist, samtidig forventningsfull. Noe er over, en lang varm sommer kanskje? Ferie, den jeg har sett frem til siden januar feide over Bergen med sine kalde vinder, og i lange kvelder på lesesalen. Nå er den straks forbi.
Kanskje er det vemodet over at tiden synes å gå fortere og fortere? Eller er det spenningen over å ane konturene av høsten som ligger foran meg?

Det er forandringens tid, og selv om ikke denne høsten heller byr på de store forandringene hva oppholdssted og hjemmeadresse angår, så er det nye ting på ferde allikevel; ny leilighet, ny samboer, nye arbeidsoppgaver i Navigatørene, nye fag på skolen, og ikke minst; nye opplevelser med gode venner, og nye mennesker å møte.

Jeg gleder meg, over livet, over alle små og store detaljer som gjør denne livsveven særegen for akkurat meg. Alle de duse sommerfargene trenger en kontrast, kanskje er det de bleke høstdagene som gir den kontrasten?
Jeg gleder meg i alle fall over livet, over alt det har å by på. Jeg gleder meg over å være ung, frisk, velsignet med så mange utrolige mennesker rundt meg på alle kanter som hver på sin måte gir meg inspirasjon og gleder, håp og funderinger.

Og så gleder jeg meg over å ha en himmel over livet, en himmel som på tross av sine spektakulære fargeskift alltid forblir den samme....

"Vi lever alle under den samme himmel, men har forskjellig horisont".. jeg er glad for å få utvidet horisonten min....