På gamle trakter

Årets "høstferie" ble avsluttet med noen herlige dager i Oslo.
Veldig koselig å treffe igjen gamle kjente, og ha late dager sammen med Ellen Marie: laaange frokoster, nystekte scones, loppis,kaffe med Anne og Kristoffer, et glass vin og gode samtaler.



"I´m starting with the man in the mirror..." eller hva EM???


EllenMarie og Anne; go´jentene fra Oslo!!!


Takk for alle gode dager!!!


Greit med bekjentskaper! Ikke hver dag man får gratis kaffe og kake på Oslos beste kafé; Bare Jazz (og jada, det er en kombinert kafè og platebutikk, for dere som ikke har vært der enda, anbefales på det sterkeste!!!)


Alltid utrolig kjekt å komme tilbake til Oslo, og jeg blir alltid minnet om hvor utrolig bra jeg hadde det de to årene jeg bodde der; mest på grunn av alle menneskene jeg fikk bli kjent med, men også Oslomarka, menigheten, leiligheten på Sagene.
Oslo har en god stemning i seg, men dessverre har byen mange riper i lakken.

Å vandre langs Akerselva eller tusle rundt nede ved Vaterland og Spektrum gjør at man ikke kan lukke øynene for en rimelig ubehagelig sannhet: Det er så enormt mange skjebner, så mange som virkelig ikke har trukket et strå på langt nær så langt som det jeg trakk i livet (eller fikk tildelt??)
Unge gutter som er dealere for andre høyerestående i gjengen, de ungarske damene som bruker grillplassen som kjøkken og vasker grytene sine i Akerselva ( akkurat som damene i Mali, ett av verdens fattigste land, vasker sine kjeler...) den spankulerende damen i utslitte klær som søkte kunder i sitt eldgamle yrke, den stramme lukta av urin som gjør at du aller helst bare vil snu deg bort. "Skal vi ta kaffen på Grunerløkka i stedet?....." For jeg skal ærlig innrømme det; jeg snur meg helst bort, og jeg priser meg lykkelig over den rene luften og det rolige nabolaget i Bergen.
Men uansett er sannheten den samme; det finnes mange skjebner, og mange strå....

Indianer-Ingvill på tur

Helt fra jeg som lita jente fikk en bunke Sølvpilen(tegneserie om en ung indianerhøvding for de som ikke er bevandret...) har jeg vært betatt av indianere. Nå skal det sies at mitt forhold til urbefolkningen i USA er farget av de romantiserte bilder og filmer som er blitt produsert for å dysse ned den tragiske historien som har ført de før så stolte stammene inn i den miserable tilværelsen i reservatene de fortsatt lever i.
Uansett, min interesse for indianerne førte til at jeg hver høst kjente på en stor lengsel etter dette enorme landet i vest. En lengsel etter de endeløse prærier og de dype ospelundene hvor tipiene lå samlet ved elvevollene.
For ei jente med min fantasi ble skogen rundt Notodden kjapt forvandlet til stedene jeg drømte om, og høstkveldene tilbragt i skogen kunne fort ende i at jeg hadde drømt meg bort og møtt både indianerhøvdinger, fjellpumaer og et par cowboyer på min vei.

I ettermiddag, på en liten tur i den høstkledde skogen, ble jeg minnet på fordums drømmer, men jeg er redd de erverdige høvdinger Cochise, Geronimo, Victorio og Crazy Horse ikke ville tatt meg opp i stammen- ikke som stifinner i alle fall.
Her følger et lite innblikk i Ingvills turer i de dype skoger.. Håper latteren sitter løst :)

"Ahh... for en herlig løpesti". En fornøyd Ingvill traller og synger mens hun løper på myke, mosekledte stier, forbi dype myrer og gjennom gyldne bjørkelunder. Det er i slike stunder sanger som " O store gud,når jeg i undring ander, hva du har skapt i verden ved ditt ord..." ligger lett latent. Når lungene fylles av frisk høstluft og kroppen fungerer - ja, da er livet godt!
Men så, helt plutselig smalner den gode stien inn, mer og mer, til den grufulle sannheten går opp for den unge indianerjenta: "Søren, dette er jo kun et dyretråkk!!" Og alle erfarne stifinnere vet at et dyretråkk nødvendigvis ikke fører til befolkede områder, heller tvert om.
Med ett føles skogen truende. Og stillheten som for et øyeblikk siden var så deilig, blir nå et skummelt varselssignal om at hun er alene - og hun aner ikke hvor!
Lovsangen byttes ut med "Selv om jeg vander i dødsskyggens dal..." og saligprisninger over at hun IKKE har sett "Villmark" og "Fritt vilt" lyder innimellom.
Gjennom krattskog og lyng går ferden, mens vår heltinne blir mer og mer usikker på hvor hun skal. Med ett gir de nyvaskede gore tex skoene (hvis gore tex funksjon forsvant for et år siden) etter for presset fra myrpytten, og kaldt myrvann siver inn og lager go`stemning for tærne. "Søren, jeg skulle valgt mokasiner!" freser hun mens hun hopper videre fra tue til tue og prøver å fortrenge morgendagens avisfremside "26 årig jente savnet i skogen på Notodden". "Idiot!!!" "Hvorfor kan du ikke for EN gangs skyld faktisk følge de stiene du kjenner Ingvill??? Men neeeida, du mååå finne en ny en!! Enda du vet at det pleier å ende som dette!!!!" Beskydningene er mange, og hun kjemper med seg selv da hun plutselig oppdager at hun står - på en brei kjerrevei. Definitivt IKKE dyretråkk!!! HALLELUJA!!! Indianerjentas forvillelse er over, knappe fem minutter etter at den startet.
Lettet, glad og noe beskjemmet jogger hun hjem, og funderer seg i hjel på hvordan Lars Monsen takler flere måneder alene ute, han kan da neppe vite hvor han er alltid??? "Jeg skulle lært meg å navigere... etter stjernene, eventuelt bare ta med kart neste gang...."




Crazy Horse,leder for Oglala Lakota indianerne (egentlig het han Tȟašúŋke Witkó) han hadde neppe tatt meg opp i stammen sin....


Mine barndoms helter;vakre Månestråle, og utrolig kjekke Sølvpilen. Ikke rart min drøm var å gifte meg med en indianer!!!


Vel, jeg kom meg, som alltid hjem igjen, om enn noe senere, og noe våtere og litt mer sulten enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt, men også noen minner og gode løpestier rikere.

Og til de av dere som nå da ikke tør å gå på tur med meg; jeg pleier å følge stiene når jeg har med meg noen.... :)

Balansekunst

En vakker septembersøndag nærmer seg slutten, og jeg sitter godt innpakket i mitt herlige hjem mens jeg tenker og funderer. Det har vært en høstdag slik jeg husker de hjemmenfra; med kald, klar luft, med litt småstikking i lungene når du trekker pusten dypt, og med trær i omkledningsrommet.
Dagens herlige sykkeltur over Fløyen til Munkebotn gav grobunn for tanker, noe som ofte skjer når jeg er ute i naturen, og som så ofte før blir dette et naturlig forum å dele noen av tankene i.

Her en dag sa ei god venninne til meg at hun var sint på Gud. Min respons på hennes følelser og utsagn var todelt. Først og fremst ønsker jeg henne alt godt, og synes derfor det er vondt å høre at hun ikke føler at Gud er klar på Hans planer med hennes liv. Så tenkte jeg også "Så bra!" - ikke at hun føler at Gud kunne brydd seg mer, men at hun er ærlig, ovenfor seg selv og andre at hun faktisk er sint på Gud.
Det er noe vi ikke altfor ofte hører om. Betyr det at folk flest som tror på Gud føler at han svarer og bryr seg på den måten de ønsker? At deres forhold til Gud er knirkefritt, og at livet med Han er en fest?? Vel, om det hadde vært så vel, men det tror jeg neppe er realiteten.
Jeg hadde denne samtalen med noen av konfirmantlederne jeg var på leir med i sommer, og en av de sa han var overrasket over at jeg snakket om at det var ok å være sint på Gud. Det overrasket meg, men kanskje er det slik at vi i vår relasjon til Gud har lett for å bli litt uærlige?
Jeg vet at jeg selv har tenkt som så at hvis andre rundt meg skal kunne bli kristne, så må da jeg gå foran som et godt eksempel og vise at livet med Gud er et godt liv. Og for all del, det er et godt liv, men livet er ikke like godt for oss alle, og det kan mange ganger være uavhengig av Gud, men også noen ganger avhengig av han.
I Jobs bok svarer Herren Job ut av stormen og lurer på hvor han var da verden ble til?? Altså, hva har han å spørre den allmektige Gud om? Hvordan kan han anklage Gud, han som kun er et menneske? Og det er sant, hvordan kan vi hytte med neven mot Gud, han som er allmektig, og kjenner alt?
Men se på David, og Job også for den saks skyld; de var oppriktige mot Gud, de fortalte han akkurat hva de mente.. og Gud svarte de.

Min venninne beklaget seg over at hun hadde syti så over alt hun hadde å slite med, andre har det jo verre, og det var ikke meningen å skape dårlig stemning. Vel, da vil jeg si; la oss ikke være så redd for å støte andre, for å tro at andre har mer enn nok med seg selv, og at det eneste riktige svaret på "Hvordan har du det?" er "Jo takk, bare bra". Du kan kanskje lure noen med det, men Gud kan vi i alle fall ikke lure, han vet hva vi tenker og føler uansett, og hvorfor han ikke alltid svarer så vi skjønner det, vel, det skjønner ikke jeg. Men uavhengig av mine følelser, så må jeg allikevel bare VELGE å tro at Han er der, og at når jeg en gang skal få se tilbake på livet mitt så vil jeg mer forstå hvorfor han lot vente på seg.

På vei ned dalen til Munkebotn idag la jeg ekstra godt merke til hvor viktig det er å balansere riktig på sykkelen. Ikke for langt frem, men heller ikke for langt bak. Kanskje er det slik i livet generelt også; om vi er for langt frempå, buser frem på egenhånd, tror vi kan klare alt selv, da kan vi kjapt ta overbalanse og tryne skikkelig. Men om vi blir liggende for langt bakpå, blir for passive, kan det også gjøre sitt til at forhjulet letter og vi går i bakken med et brak.
Vi må gutse, men noen stykker av stien krever også at vi stopper opp, holder litt igjen, tenker litt, og kanskje må vi ta beina fatt. Det er ikke alltid et rekkverk ved siden av stien, eller et skilt som sier oss hvor det er rett og trygt å gå, men vi kan få stoppe opp, legge det i Guds hender (hender titt og ofte det går en bønn oppover når jeg setter utfor nedover på sykkel ja) og så ta noen skritt i tro. Og skulle det vise seg å ikke gå, vel, så finnes det alltids en annen løsning.

Ble egentlig flere blogginnlegg dette her tror jeg, og beklager at det ble så langt, men sånt skjer når jeg får kverne og tenke litt for lenge. Håper noen av dere fikk noe utav det i alle fall!

Legger ved siste del av diktet Livsveven, synes det oppsummerer noe av det jeg har prøvd å formidle..

Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd.

Bruk.... og auksjonér vekk

..er et mye bedre uttrykk enn bruk og kast!
Da jeg og Berit inviterte på innflyttningsfest her på fredag fant vi ut at vi skulle arrangere en aldri så liten amerikansk auksjon også! Grunnen til det hele var at vi hadde kjøpt oss to visper til kjøkkenet, og det var da aldeles unødvendig. Derfor auksjonerte vi bort den, og en hel haaaug andre ting.
Og auksjonsspiriten var stoooor blant de fremmøtte, og budrundene var både ivrige og harde.
Når kvelden var over talte vi opp, og Okhaldhunga community hospital i Nepal var plutselig blitt 5000 kroner rikere, og vi hadde fått mye bedre plass i skapene våre!
Takk til alle for en koselig kveld, og enorm entusiasme!!!



Irene var godt fornøyd med sin nyanskafne Ipod holder. Legg merke til bicepsen!!! Den jenta vet å pumpe!


Husvert Berit auksjonerer bort husvert Ingvills 15 år gamle Bergans jakke, god kvalitet, men noooe stor....

En perfekt søndag

Noen dager kryper man til sengs med lykkefølelsen godt plassert under huden. Idag er en slik dag. jeg kjenner kroppen er go`sliten etter 6 timer ute i fri natur med gode venner og en ubeskrivelig frihetsfølelse. Det er få ting som gjør meg så hoppende glad som å stå ute i friluft og kjenne at jeg lever, kjenne at hver celle i kroppen skriker av fryd over alt jeg får oppleve og kjenne. Og når naturen rundt deg i tillegg har begynt å legge sommerskruden av seg til fordel for høstens fargeprakt, og du er omgitt av utrolig gode mennesker som du både kan le sammen med og fordype deg i en god samtale med, vel, da kan jeg ikke annet enn å smile - mye!!!!


To drevne turvenninner nyter dagen!


Og for det årvåkne øyet byr skogbunnen på små og store mirakler og vakre kunstverk. Fargen på denne soppen var nok mer innbydende enn den var avskrekkende, men heldigvis har vi noe som heter forstand... :)


Utrolig vakre Isdalen. Dette er faktisk mitt nabolag! Og jeg bor i norges nest største by!


Hva var vel livet uten gode venner?? Eller kaffi???? Dette er toppen av lykke, og mens jeg satt i lyngen med gode venner og kikket på skitne sko og så tåka sige forbi kjente jeg at det er fantastisk å være til!


Og vel fremme på Ulriken tittet solen frem, og med den min kjære samboer, i noe mer treningsklær enn oss andre fjellfolk :)

Tusen takk for turen folkens! To be continued!