Om romantikk og den harde virkelighet /About romance and the harsh truth

Det er kveld, jeg har en "Ingvill-steller-med-seg-selv-kveld" med fotbad og jazz. Min uke på low risk er snart over. Low risk er den delen av føden på Mulago hvor det er normale fødsler, og nok jordmødre og sykepleiere til å passe på de fødende, i alle fall idet de føder.. Neste uke venter High risk. Her føder alle de som har komplikasjoner... på en avdeling med flere fødende... og færre helsepersonell...

Jeg har enda til gode å overvære fødsel i Norge. Mitt første møte som velkomstkomitè var i Mali for tre år siden, og for å være ærlig; Mulago Hospital i Kampala er reine paradis i forhold til fødestua på landsbygda i Mali..
Og allikevel er det noen slående likheter... Det er noe med disse kvinnene... Noe med hvordan de mer eller mindre i stillhet lider seg igjennom smertene, ikke bare de fysiske, men vel så mye de psykiske.

Når jeg står der som nysgjerrig observatør, eller gjør mitt beste for å tørke barnet, få ut morkaken, eller vaske vekk blod og andre væsker fra kvinnen, da slår det meg hvor langt unna dette er realiteten for norske kvinner - hvor lang unna det er forestillingen om det vakre ved at barn kommer til verden.

Det er ikke mye lyserosa romantisk preg over sprinkelseng nr 3. Det eneste lyserosa er det hullete forhenget som skiller seng nr 3 og 4 fra gangen. Her ligger hun, en ung kvinne med den mørke huden glinsende av svettedråper og fostervann. Det står ingen mann ved hennes side, ingen som legger en kald klut over pannen hennes eller spør hvordan hun har det. Om hun har en mann ville han uansett ikke fått lov å være her - han kan stå utenfor vinduet som gir orkesterutsikt til hennes nedre deler.
En bisk jordmor kommer inn og sjekker hvor langt fødselen er på vei, og med for oss uforståelige ord, men med et kroppsspråk som er internasjonalt kjefter hun ut hvor udugelig kvinnen er til å trykke, hvordan hun gjør seg til, og at hun må skjerpe seg. Et klaps over låret i ny og ne ser ut til å være teknikken for å få kvinnen til å gjøre som den grønnkledde jordmoren vil. Barnet fødes på en søplesekk, veies, og pakkes inn. Ingen undersøkelser ; det puster, det skriker - det holder.
Og nevnte jeg forresten - smertestillende er et fremmedord her nede... epidural, varmebad og akkupunktur er luksusting forbeholdt fødende i vesten. Altså de som i snitt føder 1,8 barn... mot afrikas 6-8 barn i snitt...

Jeg tar meg i å søke mot hodeenden av senga, mot de desperate øynene; å varsomt stryke over pannen, massere korsryggen, strekke ut ei hånd som kan klemmes så smerten av å bli sydd ette fødselen kanskje ikke føles fullt så forferdelig... Hva mer kan jeg gjøre? En hvit medisinstudent, en gjest, en dag her, den neste borte...

Nei, her er ingen champagnebrus og flagg, ingen trøst, men det er omsorg; omsorg i den hjelpen disse kvinnene faktisk får her. Og det er virkeligheten ; et barn skal fødes, og det er hverken tid, krefter eller ressurser til å gjøre annet enn det som må gjøres; å hjelpe det ut.

Akkurat som i Mali slår det meg hvor mange likhetstrekk det er mellom kvinnenes måte å takle "livets store under" på, og hvordan dyrene på savannene gjør det; Virkeligheten her tillater ikke rosa drømmer....

----------------------------------------------------------------------------------------------

It´s evening, and I have an "Ingvill-treats-herself-good-night" with pedicure and jazz. My week at the low risk ward is almost over. This ward is the part of labor ward at Mulago where the births are normal, and there are enough midwives and nurses to see to the women, at least as they give birth... Next week I´ll be at High Risk. This is where the complicated ones give birth, in a ward with a lot more labouring women.... and a lot less health workers...

I´ve never watched a birth outside of Africa. My first role as "welcome comittee" was in Mali three years ago, and to be honest; Mulago Hospital in Kampala is like paradise compared to the rural clinic I attended in Mali...
And yet there are some striking similarities... there´s something about these women... Something about how they suffer in more or less utter silence, managing both the physical and psycological pain...

When I´m there, as a curious observator, or doing my best to help drying the child, get the placenta out, or wash away blood and other body fluids from the woman, it strikes me how far away this is the reality for norwegian women - how fare away it is from our illusion of "the beauty of a new human being entering into the world..."

There´s no pink cloud over the rusty bed nr. 3. The only pink thing is the old curtain giving bed 3 and 4 a bit of privacy from the rest of the ward. Here she lies, a young woman with the dark skin covered by sweat and amnionfluid. There are no loving husband by her side, no one who places a cold cloth over her forehead, or asks her how she feels. If she´d had a man, he wouldn´t be allowed in here - he can stand outside the window that gives exelent views ( for everyone to see..) to her private
parts..

A rather strict midwife arrives and checks how dillated she is, and with words that we don´t understand, but with a bodylanguage that is rather international she yells at the woman, telling her how miserable she is, how stupid she is, how bad she´s at pushing, and that she´s got to pull herself together. A slap over her tigh seems to be the tecnique in how to get the woman to cooperate. The child enters the world onto a plastic bag, is weighed, and wrapped. No examinations; it breaths, it cries - that´s enough.
And by the way, did i mention that anaestetics is never heard of? Epidural, a hot bath, accupuncture, thats all a luxury only for women of the west. Those women who give birth to 1,8 child,compared to the women of africa giving birth to 6-8...

I find myself seeking to be by the mothers head, seeking towards the desperate eyes. To massage her back, placing a hand on her forehead, or offering a hand to crush as a hope of lessening the pain of being sowed after the birth.. What more can I do? A white medical student, a guest, here today, gone tomorrow..

There are no champaigne soda or falgs here, no comfort. But there´s hope, hope in the help these women receives here. And this is the reality; a child is to be born, and there are no time, nor resources to do anything else that what needs to be done; help the child to arrive.

Just as in Mali, the similarities strikes me; between these womens way of handeling "the great wonder of life" and how the animals out in the savannahs do it: The reality here doesn´t allow pink dreams...

Forandringer / Changes

Mitt afrikaopphold nr 3 er halvveis, og på vei hjem fra en avslappende dag i byen idag innså jeg at min hjerterytme slår i takt med denne byen jeg for en stakket stund kaller hjem. Etter tre uker her virker ikke lengre trafikken så kaotisk, luktene så fremmede, følelsen av rødt støv og svette er ikke lengre uvant. Både kropp og sjel har vent seg til den evig pulserende byen og dens mange innbyggere, både de tobeinte og de mer mangebeinte..
Grepet om veska er ikke lengre så hardt (selv om teamet har mistet tre mobiler og en lommebok...), og myggspray og solkrem brukes ikke lengre så flittig. Jeg trives - på et merkelig vis, i denne vrimmelen av inntrykk, i denne følelsesmessige utbombingen av mine tanker. Jeg lever - og overlever, ved å stenge ute, og ved å ta inn over meg. Ved å våge å leve her, ved å våge å være her, tilstede i det som har blitt min hverdag.

Jeg har utviklet en egendemping i ryggen, praktisk til bruk under matatouturer rundt i byen. Disse Toyota Hiace´ne som tråkler seg gjennom trafikken, fullastet av mennesker på vei fra ett sted til et annet, mellom asfalthull på størrelse med middels meteorkratere. Disse bussene som kun går når de er fullastet, og som bærer budskap som "Jesus is the greatest", "God is good", eller "Buy Fortune cookingoil".

Tidligere lærdom om hvordan krysse gaten er forkastet til fordel for en nødvendig ureddhet i møte med trefelts veier fylt til randen av biler, motorsykler, tungt lastede sykler, og mennesker.
Følelsen av en kjølig dag, da t skjorta ikke er klissvåt, og svettedråpene ikke renner ned i buksa, settes like stor pris på som en varm god sommerdag i Norge, og lengselen etter følelsen av norsk, kald klar høstluft avtar med avtagende temperatur her.

Møte med menneskene her, de smilende, de livsglade, de sørgende og lidende... de setter seg fast som fargerike malingsflekker på sinnet mitt. De vil bli værende lenge etter at jeg forlater de.

Men følelsen av å være annerledes, den vedvarer. Følelsen av å dømmes på grunnlag av farge, av statsborgerskap. "Give me your money, rich girl" - ubehaget, gufset fra en dyster kolonial fortid, den forblir.Følelsen av ikke å forstå, en brøkdel en gang.

Takknemligheten av å få oppleve dette, av å få utvikle meg, få leve, få se, erfare, ta med meg, bygge videre, leve videre... Håpet om at jeg kanskje, kanskje, har fått bety noe for noen her. Og samtidig vissheten om at først og fremst er dette for min egen skyld, slik vil det være, og kanskje må det være slik også... om tre uker er mitt Ugandaopphold historie, og jeg vender hjem igjen, med en større følelsesmessig og tankemessig bagasje, mens Kampala, og menneskene her fortsetter sin evige pulserende livsstil... uforandret, uvitende om innvirkningen de har hatt på en landsens norsk jente...

---------------------------------------------------------------------------------------------

I´m halfway through my 3rd journey to africa, and on my way home from a relaxing day in the city I realized that my heartbeat is beating in the same pace as this place I´m calling my home for a while. After three weeks here, the traffic doesn´t look so chaotic, the many smells aren´t as strange, and the feeling of red dust and sweat is no longer unusual. Body and soul has got used to the ever pulsatile city and it´s inhabitants.. twolegged and "poly-legged"...

I´ve loosend the grip on the purse ( allthough the team has lost three mobile phones and a wallet...) mosqitospray and sunscreen aren´t used as frequently any more. I thriwe - in a strange way, in this multitude of impressions, in this bombing of my feelings and thoughts. I live - and survive, by shutting out, and taking things in. By daring to live here, to be here, present in this that has become my everyday life fo a while.

I´ve developed my own way of avoid the hardness in the matatou´s as they take me around the city. These Toyota Hiace´s who find their way through the traffic, loaded wit people going from one place to another, trying to avoid potholes as big as meateor craters. These busses who only leave when they´re fully loaded, and carrying messages like "Jesus is the greatest", "God is good", or "Buy Fortune cookingoil".

Earlier learning about how to cross a road is rejected, and replaced by a new boldness in meeting big roads filled with cars, motorcycles, heavy loaded bicycles and people.
The feeling of a cool day, one of those where the t shirt does not stick to the back, and the sweat does not run into my pants, is apreciated just as much as a hot summer day in Norway, and the longing for the fresh, cold norwegian air lessens as the temperature drops here.

Meetings with the people here; the smiley, the lively, the mourning, the suffering... those stick to my mind as colourful spots of paintings.. They will stay there, in my mind long after I leave them.

But the feeling of being different remains. The feeling of being judged by the colour of my skin and my citizenship. "Give me your money rich girl!" The unpleasant remainings from the colonial past, stays. The feeling of not being able to understand, not even the smallest thing..

The appreciation of being able to experience this, to develop myself, to live, to see, to take with me, build on, live on... The hope that maybe maybe I meant something to someone down here, and still, the certainty that first and foremost this is for me, for my sake. This is how it is, and maybe how it has to be, after all, in three weeks time, my stay in Uganda will be history. I´ll turn back home, with a larger depot of feelings and thoughts, whilst Kampala, and the people here will continue their eternal pulsatile livestyle... unchanged, ignorant to the fact that they had a deep inpact on a country girl from Norway..

Et møte i skyggene / A meeting in the shadows

Jeg møtte døden idag.... han satt ganske stille i et hjørne på barneavdelingen.. Jeg har ignorert han de siste dagene. Jeg har registrert hans tilstedeværelse, men nektet å se han i øynene. Idag hadde han imidlertid inntatt en skikkelse som ikke var til å overse..

"Malnutrition ward".. skiltet utenfor vitnet om at her kom vi til å se barn med utseende svarende til dagsrevyens utallige reportasjer fra sultkatastrofer verden over. Innenfor var sykepleierne vennlige, og fra de lyse veggene tittet smilende tegneseriefigurer ned på rekkene med sprinkelsenger.
Og det var her jeg ikke lengre kunne beskytte meg mot inntrykkene, mot skjebnene som lå tullet inn i lag på lag med tepper.
"10 måneder gammel gutt, diare i 9 måneder, ISS"... turnuslegen opplyste oss mens vi stimlet rundt den lille bylten. 10 måneder tenkte jeg forferdet, han veier jo mindre enn jeg gjorde da jeg ble født! Moren letter på dyna og åpenbarer gutten; han er ung, men ser like gammel ut som tiden selv.. Øynene har sunket inn, og den skrukkete huden har ikke lengre muskler og fett å holde på plass. Munnen har sprukket opp på grunn av dehydreringen, og ser både malplassert ut, og altfor stor ut for den lille kroppen.
Det er da jeg hører det, en stemme som får hårene til å reise seg på armene mine... han skriker, uten å få det til. Over leppene kommer kun et innestengt gisp. "Det er typisk for en alvorlig syk unge" hører jeg legen si, før vi alle lytter raskt på barnet, legen skriver noen uleselige notater, og vi går videre.
Han har en lett jobb her, døden altså. HIV (ISS som det kalles for ikke å stigmatisere noen) og Tuberkulose, hjertefeil og infeksjoner, og mangelen på penger, er hans gode medhjelpere...

Jeg undrer meg om han ikke mange ganger er en velkommen gjest også.. ikke fordi mødrene her er mindre glad i barna sine enn hjemme, men kanskje nettopp fordi de er så glad i de. Alle barna sine - også de fire, fem, seks søsknene som venter sultne hjemme mens mamma er opptatt med å spesialmate den lille underernærte, AIDSsyke kroppen annenhver time...

Kanskje var det derfor hun stakk... moren til Derrick, den lille gutten jeg finner i ei seng lengre ned i gangen. Han ser på meg med altfor store øyne fra sykepleierens favntak. "Han ble forlatt av moren sin her på avdelingen..." ordene jeg egentlig ikke vil høre, ringer i ørene mine. Et øyeblikk dukker morsinstinktet opp og fordømmer henne, men hva vet vel jeg... kanskje visste hun at på et barnehjem ville han i det minste få mat. Kanskje visste hun at en munn mindre å mette hjemme ville være avgjørende for søsknene hans..

Umenneskelig? Ja. Virkelighet? Ja.... virkeligheten på Mulago, virkeligheten i Uganda, og i så altfor mange andre land...
---------------------------------------------------------------------------------------------
I met mr.Death today... he sat there, very silent in a corner at the childrens ward.. I have ignored him the last day. I have noticed that he is there, but refused to look into his eyes. But today he had taken a form I couldn´t ignore..

"Malnutrition ward".. the sign outside told us to expect children looking like those on the drought-disaster news on TV. Inside the nurses were friendly, and from the walls several cartoon-figures smiled down on the lines of beds.

And it was there I no longer could protect myself from all the impressions, all the destinies packed into the blankets.
"10 months old boy, nine months history of diarrhoea, ISS".. the intern read the journal while we all stood around the little bundle. 10 months!! I can´t believe what I´m seeing; he weighs less than I did when I was born!
The mother removes the blanket, and reveales the boy; he is young, but he look as old as time itself.. the eyes sunken, and the wrikled skin has no longer any muscles or fat to cover. The mouth has cracked due to the dehydration, and it looks ailienated and far to big for the little body.

That´s when I hear it, a voice that gives me goosebums all over... he screams, without a sound. Only a small gasp comes over his lips. "Typical for a very sick kid", the doctor says, before we all auscultate the child, and walk on.

I wonder if he might also be a welcomed guest many times.. not because the mothers care less for their children than we do, but maybe just because they care for them...All of them, also the four, five, six siblings that waits at home while mom is busy feeding the little AIDSbody every second hour

Maybe thats why she ran away... Derricks mom, he´s the little boy I find in another bed down the ward. He looks at me with far too big eyes from the arms of the nurse. "He was abandoned by his mother here on the ward"... the words I dont want to hear hits me hard. For a moment, my own motherinstict condemns her, but what do I know... maybe she knew that in an orphanage the boy would at least get food. Maybe she knew that one mouth less to feed at home would mean the difference for his siblings...

Inhumane? Yes. Reality? Yes... the reality at Mulago, reality in Uganda and in sooo many other land...

White water rafting

Rafting har aldri stått på min "to do" liste, men siden vi er i landet hvor Nilen har sitt utspring, og hele hurven ville reise fant jeg ut at dette må prøves :) Etter å ha svelget noen liter vann flytende gjennom grad 1 stryk, var jeg klar for å klamre meg fast i gummiflåten nedover stryk opp til grad 5. (for å si det slik, grad 6 er visst ikke mulig å rafte i...) Jo lengre ned i elva vi kom, jo høyere ble adrenalinkicket, og jo lengre frem i båten kom jeg. Og da vi forserte siste stryket var det nesten kjipt å forlate båten og bevege seg opp på det tørre element igjen....

----------------------------------------------------------------------------------------
Rafting has never been on my "to do" list, but since we are in the land where the Nile starts, and the others wanted to go, I figured I had to try this :) After swollowing my litres of the Nile floating through grade one rapids, I felt ready to hold on to the raft through grade 5 rapids ( to put it this way; the pro´s says its not possible to raft grade 6....) The further down the river we came, the higher the adrenaline rush, and the further ahead in the boat I got. And when the last rapid was done, it was almost sad to leave the raft and get on shore again...


Dette var faktisk (mot slutten av dagen) utrooolig gøy!!! og nesten litt skuff at vi ikke gikk rundt...
--------------------------------------------------------------------------------------
This was actually (in the end of the day)great fun!!! And almost a bit disapointing that we didnt flip....



3,5 meter fall..... jada, we´re going down!
--------------------------------------------------------------------------------------
8 feet free falling... jepps, we´re going down!



Kun en ting å gjøre, komme seg ned på huk, holde seg fast og håpe på det beste :)
----------------------------------------------------------------------------------------
Only one thing to do; get down, hold on and hope for the best :)


Hva du enn gjør; IKKE slipp tauet!!! Med mindre man ønsker en undervannstur noen titalls meter nedover elva :) Jeg i rosa hjelm
------------------------------------------------------------------------------------------------
What ever you do; do NOT let go of the rope!! Unless you want an underwatertrip some metres down the river :) Me in pink helmet


Velforjent lunsj på Nilen :)
----------------------------------------------------------
Lunch on the Nile :)

En rytters bekjennelser / Confession of a rider

Jeg hadde tidenes ridetur i utlandet igår; midt i bushen ved Nilens bredd fant vi to briter og 20 kenyanske fullblodshester. Noen av oss mer klare for futt og fart enn andre, her var det rom for alle, og vi hadde to herlige timer på flotte hester gjennom bush, landsbyer, og langs Nilens bredder. En liten følelse av å være kolonial, men ellers helt supert. Merket dog at det er lenge siden kroppen har styrt et halvt tonn muskler i galopp :)

I had a great horsebackriding experience yesterday! In the middle of the bush by the Nile, we found a british couple, and 20 kenyan thoroghbreeds. Some of us ready for full spead ahead, others not, but they had room for every need, and we had two lovely hours on beautiful horses through bushes, villages and alongside the Nile. I got a feeling of being colonial, but otherwise it was great!!! But I must say today I really feel how long it has been since this body controlled 500 kg of galloping muscles :)


Nydelig landskap!
---------------------
Beautiful scenery!


Nilen
-------
The Nile


The wild bunch...


Meg og Tank
-----------
Me and Tank


.... men, etter 15 år som rytter burde jeg vite at å ri i kortbukse gir deg heftige brannsår..
---------------------------------------------------------------------
But after 15 years as a rider, I should know that riding in short pants gives you burns.....

Nummen / Numb

Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, vært et følelsesmenneske - på godt og vondt. Men her opplever jeg til min forvirring, men også med en viss lettelse, at følelsene omtrent er avskrudd...
Jeg er på barneavdelingene denne uken og den neste. De heftigste skjebner serveres oss, pakket inn i nydelige små og store barn.
En jente med hjertefeil, ville vært operert i norge, men her opereres de ikke...
En gutt med sigdcelleanemi som har gitt han slag i en alder av 7...
En 7 år gammel jente med størrelsen til en 4 åring, og utseende til en 90 åring med begge beina i graven, AIDS i sluttstadium..
En to år gammel jente med hjernemalaria, bevisstløs, puster ikke selv, og respirator er uaktuelt...

De er der alle sammen, rett foran meg. Noen ser på meg med store øyne, andre er ikke bevisste. Jeg har på meg frakken, er profesjonell, med holdningen "se og lær mest mulig"
Jeg spør om prognoser, og får bare et dystert blikk og ristende hoder til svar. Dette er ikke stedet for å snakke om prognoser.. Vi jobber her og nå, det er det eneste vi kjenner.

Men midt oppi alt, i all håpløsheten, er det et gammelt, og enkelt knep som skal til for å få frem smil i ellers så dystre omgivelser....
En hanske og en sprittusj, og vips, en lekekamerat er skapt, og latteren runger både fra øyne og munn hos den lille AIDS jenta... i alle fall for en stakket stund... Uforglemmelig øyeblikk for en bortskjemt medisinstudent fra verdens beste land å vokse opp i...
------------------------------------------------------------------------------------------------

As long as I can remember, i´ve been emotional - for good or bad. But here I experience to my confusion, but also to my relief, that my feelings has been turned off..
I´m in the pediatric wards this week and the next. The most horrible destinies are served us, wrapped up in beautiful small and big children.
A girl with a congenital heart failure, she would have been operated in Norway, but not here..
A bou with sickle cell anemia, that led to stroke at the age of 7...
A 7 year old girl with the size of a four year old, and the look of a 90 years old with both legs in the grave, terminal AIDS..
A two year old girl with cerebral malaria, unconcious, not breathing on her own, and BiPap is not an option..

They´re there all of them, right in front of me. Some looking at me with big eyes, others not concious. I have my white coat on, I am professional, with an attitude of "watch and learn"
I ask about prognosis, and all I get as an answer are sad looks and shaking of heads. This is not the place to talk about prognosis.. we work here and now, thats all we know..

But in the midst of all this hopelessness, an old simple trick is all it takes to bring out the smiles...
A plastic glove and a pen, and there is a new friend all at once. The laughter rises from eyes and mouth of the little AIDS girl... at least for a moment... Unforgettable moment for a spoiled medical student from the best country in the wolrd to grow up in...

Her bor jeg / Here I live!

Noen bilder for å gi et visst inntrykk av hvordan vi bor her nede :)
--------------------------------------------------------------------------------
Just a few pics to show how we live down here :)



NUFU House. Har aldri bodd så flott i afrika før :) Huset ligger på Makerere universitetscampus, trygt og godt..
-------------------------------------------------------------------------------------
NUFU House. I´ve never lived this nice in africa before :) The house is situated at the Makerere universitycampus, nice and safe


Og hagen er fantastisk! Her er det muligheter for soling, aerobic (jepps, fellestrening omtrent hver dag!) og avslapping - bare synd med myggen og andre ting som biter!!
--------------------------------------------------------------------------------------
And the garden is fantastic! With possibilities for sunbathing, aerobic ( yes, all of us together, almost every day!) and relaxation - just such a pitty with the mosqito and other things that bite!!



Studentleilighetene ! Med "gartnerne" (geitene) i forgrunnen, de vandrer rundt på campus sammen med en rekke andre dyr
----------------------------------------------------------------------------------------
Studentappartments! With "the gardeners" (the goats) in front, they wander around on campus together with a lot of other animals!


Boda boda - motorsykkeltaxi, de tar deg rundt i byen, og den tidvis svææært kaotiske trafikken for en slikk og ingenting, men etter en dag på akutten fristet det ikke å hive seg på de....
------------------------------------------------------------------------------------------
Boda boda - motorcycletaxi! They´ll take you around the city, and the chaotic trafic for nothing, but after a day in the ER i really don´t want to get on one...


... da er det bedre med matatou, minibussen til høyre går når den er full, og koster 1,5 kr. Ikke alltid de stopper der du skal av da, men men. Asgeir poserer villig i gata rett utenfor campus
--------------------------------------------------------------------------------------------
... then it´s better to take a matatou, the minivan on the right side of the picture runs when it´s loaded, and costs 1,5 NOK. They don´t always stop where you asked them to, but.. Asgeir is posing in the street right outside campus

Patient unknown....

Foto: Asgeir Fowles

Etter en særdeles halvveis førsteuke var jeg igår endelig frisk nok til å komme meg på sykehuset. Min første dag var på akutten.... Under følger noen betraktninger som kom ned i dagboken min etter mitt første møte med Mulago Hospital...

Akutten.... "Vent litt, de vasker blod her, kan dere vente litt på gangen?" Det var Viktor, 4.års medisinstudenten som snakket til oss... På rommet innenfor lå fire blodige forslåtte menn.. de hadde vært fem da han kom på jobb, men en av de døde rett før vi kom. Det er Id, Rhamadans avslutningsfest, og nasjonal helligdag... få leger på jobb, så turnuskandidater og medisinstudenter styrer showet på akutten..

Det blir en dag til ettertanke, med et enormt potensielt følelses - og inntrykksbombardement... Jeg skrur av følelsene, så automatisk at det skremmer meg, trer inn i legefrakken, og inn på det kaotiske rommet.

En pasient skal komme til å gjøre mer inntrykk enn andre. Han ligger der på benken, blødende fra dype kutt i hodet, under han står en bøtte full av søppel, og etterhvert mer og mer av mannens blod. Han puster, men er bevisstløs... Han er skitten og full av sår. Trafikkulykke lurer vi.. uten å få noe svar, ingen vet hvem som bragte han inn, langt mindre hvem han er.... "Unknown"... Pusten kommer surklende fra de hovne leppene hans, og jeg prøver å se for meg hvordan han en gang har sett ut....
-Hvor dype er sårene han har i hodet? spør jeg forsiktig.... Vet ikke... hva med CT, skal ikke det tas? Nei, han er bevisstløs, kan ikke gjøres. Jeg forstår ikke, og ser spørrende på sykepleieren. "Vi vet ikke om han kan betale" kommer svaret, fulgt av et blikk som uttrykker både irritasjon over min uvitenhet, og sorg over hvordan praksisen er, må være....

Jeg lukker øynene og på et øyeblikk er han i et norsk akuttmottak; Traumeteam, CT med en gang, rett på nevrokirurgen for evt. operasjon... så intensivovervåkning....
Lukten av råtnende blod trekker meg tilbake til virkeligheten...
Noen kommer og vasker han forsiktig på kroppen - "Vi må lage et best mulig miljø for pasienten" sier en sykepleier idet hun durer forbi... Ja, hva skal han med en ren kropp når hodet er deformert og han mister blod kontinuerlig... funderer jeg...

"Mob justice" - en politimann nevner et ord jeg kun forbinder med historier fra ville vesten og lynsjestemning i krigstid...
"Han prøvde nok å rane noen" sier politimannen lett.... Og da gjør mobben det vi har rettsvesen for i norge; å dømme og straffe... "De var mange, og hadde god tid".... ja, jeg ser det, resultatet er makabert, og jeg kan ikke hjelpe for å tenke på norske fengselsstraffer; enerom, TV, utdanningsmuligheter..... stor kontrast til mobben i Kampalas gater...

Han er pulsløs og kald, men hjertet slår stertk og regelmessig gjennom stetoskopet mitt... for hvor lenge lurer jeg.... "Hva skjer om han.... overlever?" spør jeg..... "Tja, han blir enten en byrde for pårørende eller nevroavdelingen....." antakelig det siste, han er ukjent, og vil mest sannsynlig forbli det... "Og hvis ikke?".... men jeg vet svaret; han vil ende som så mange andre... i en anonym grav...

Han er ren nå, og kuttene i hodet er sydd sammen, de har lagt et teppe over han, og han ser med ett mer fredelig ut... hadde det bare ikke vært for den surklende pusten... "Hvem er du?" Hvem fødte deg? Har noen vært glad i deg? Vil noen savne deg? Sørge over deg?... spørsmålene er mange...

Han trilles vekk.. vi ser han igjen senere, utenfor kirurgisk avdeling står en forlatt seng, med en kropp skjult av tepper... Ingen passer på, ingen sjekker tilstanden hans, og i enden av senga ligger journalen som en merkelapp på et liv "Unknown male"....



Og jeg, jeg ser på, observerer, spør, lærer, skriver... uten å føle noe som helst... Et sukk over urettferdigheten? Ja, absolutt, men sorg? Kvalme? Fortvilelse? Nei.... jeg er ikke engang nummen.. Hvorfor? Hvorfor slår apatien og kyniskheten så fort inn?
For å overleve... for om mulig å holde hodet over vannet, for ikke å dø av byrden det er å se, å vite, hvor vanvittig urettferdig verden er... for å kunne starte en ny uke på Mulago på mandag... for å kunne leve videre....

---------------------------------------------------------------------------------------------

After a slow firstweek, I was well enough to go to the hospital yesterday, finally!! My first day was in the emergency room... Here are some thoughts I wrote down in my diary after my first day at Mulago Hospital...

ER... "Wait a minute, they´re washing away some blood here, do you mind waiting?" it´s Victor, a 4th year medical student that talks to us. Four boodstained men lies in the room on the other sides of the door. They were five when Victor arrived, but one died just before we came. It´s Id, the ending of Rhamadan, and not many doctors at work, so intern doctors and medical students are in charge of ER..

The bombardement of feelings and impressions are huge, so I turn of my feelings, so quick that it scares me, walks into the doctor-role, and the chaotic room...

One patient makes a larger impression than the others.. He´s lying on the bench, bleeding from a lot of cuts in his head. Underneath him is a garbagebin filling up with his blood. He´s breathing, but is unconcious.. He´s dirty and full of wounds. "Trafficaccident" we wonder.. without getting any answers. Nobody knows who brought him in, or who he is.. "Unknown"..
His breathing is heavy behind his sore lips, and I try to imagine how he used to look like...
- "How deep are thecuts in his head" , I ask... Don´t know... What about a CT, don´t you do that? No, he is unconcious, can´t be done... I don´t understand, and look at the nurse again. "We don´t know if he can pay" she answers, with a look that shows both irritation because I don´t understand, but also sorrow over the fact that this is how it is... how it must be...

I close my eyes and he´s all the sudden in a norwegian ER; Traumateam, CT at once, straight to neurosurgery for operation...
then intensive care....
The smell of rotten blood draws me back to the reality..
Somebody comes and washes his body carefully " We have to make a good environment for the patient" says a nurse as she runs by.. Yes.. well, what does he need a good environment for when his scull is deformated and he´s continously loosing blood...?

"Mob justice" -the word, for me known only form wester movies and histories from the world wars comes from a policeman. "I guess he tried to rob someone" he says with a smile... And then the mob does what lawyers and judges does in Norway; judges and punishes.... "They were many and had a lot of time"... I can see that, the result is shocking, and I cn´t help but think of norwegian punishments... a room in a jail, TV, education while doing your time... a tremendous contrast to the mob in the streets of Kampala...

He doesn´t have a pulse, and he´s cold, but his heart beats strong through my stethoscoe... for how long I wonder... "What happens if he...survives?" I ask... "Well, he´ll be a burden to his relatives or to the neuroward..." most likely the last one, he´s unknown, and most likely he´ll remain unknown... "And if he doesn´t?"... but I know the answer; he´ll end up like so many others... in an anonymous grave....

He´s clean now, and the cuts in his head has been stiched. They´ve put a blanket over him, and he looks much more peaceful... if it hadn´t been for the heavy breating... "Who are you?" "Who gave birth to you?" "Has anybody loved you?" "Will anyone miss you?"... the questions are soooo many...

He´s rolled away from the ER... we see him again later that day, outside the surgicalward stands an abandoned bed with a body hidden under some blankets... Nobody looks after him, nobody´s checking his condition, and by his feets lies the journal like a tag for his life... "Unknown male".....



And I observe, I ask, I learn, I write... without feeling anything... a sigh over the lack of justice? Yes, absolutely! But sorrow? Nausea? Despair? No.... I´m not even numb.. Why? Why do I become so cynical so quickly?
To survive... in order to, if possible, keep my head above the water, to prevent myself from dying because of the burden it is to see, to know, how unfair the world is.. To be able to start a new week in Mulago at monday... In order to be able to live on....

Tanker / Thoughts

Vi er midt i vår første praksisuke her nede, for min del psykiatri. Jeg er utplassert på Butabika, østafrikas største mentalsykehus, plassert 30 min fra Kampala sentrum, ved Victoriasjøens bredder. Det er både spennende og utfordrende å se psykiatri i praksis her nede. Det som slår meg er hvor mye som er likt med Norge - med unntak av at de kun har råd til gamle medisiner, som har tidvis så mye bivrikninger at vi i Norge unngår de så lenge vi kan.

Innstillingen til hva mentale lidelser egentlig er, er også veldig annerledes, og det er ikke uvanlig at folk mener seg forhekset og fobannet når det vi som vestlige leger ser, er en depresjon eller en bipolar lidelse.
Psykiatri er spennnde, og å få se det fra to så vidt forskjellige innfallsvinkler som Norge og Uganda er interessant.
På russeminar igår ble jeg sittende og fundere over plakater som proklamerte ting som " Vi erkjenner at vi er rusmisbrukere, og vi vet at det er en høyere makt som kan hjelpe oss igjennom dette" Hele seminaret ble da også startet med bønn..
Jeg tygde litt på det, vet ikke helt hva jeg synes. For all del, jeg er av den oppfatning at det er en åndelig dimensjon over livet, og at vi dersom vi totalt utelukker denne ikke nødvendigvis hjelper folk til god helse. Men hvordan vi skal bruke denne dimensjonen, det er en annen sak....
Kommer nok flere funderinger rundt dette senere.

Idag holder jeg senga, kraftig luftveisinfeksjon og feber i 95% luftfuktighet og høye temperaturer er ikke noe gøy, så håper det roer seg etterhvert :)

Jeg er veldig dårlig på å ta snap shots, så sjekk ut Heidis blogg medstud-uganda.blogspot com, om det skulle være av interesse å se flere bilder.

Håper dere alle har det bra der dere er!

------------------------------------------------------------------------------------------

We´re in the middle of our first week in the hospital down here. For me this week is psychiatry week. I´m at Butabika Hospital, east africas largest mental hospital, 30 min from Kampala centre, by the Lake Victoria. It is both exiting and challenging to se psychiatry down here. So much is just like in Norway, exept for the fact that they can only afford old psyciatric medicine, wich has got a lot of sideeffects...

Their view on what causes mental illnesses is also very different, and it´s not unusual that when we as doctors sees depressions and bipolar disease, they think someone has used witchcraft against them.
psychiatry is exiting, and differences in practice in norway and Uganda is very interessting.
Yesterday at a drugseminar I saw some posters that made me wonder: "We admit that we are drug-abusers or alcoholics, and we know that there is a Greater Power that can help us" And they started the seminar with prayers..
I`m chewing on that one... By all means, I believe that there is a spiritual dimension in life, and that there is a Greater Power called God that can help us, and by doing as for instance a lot of places in norway, to ignore this dimension, does not necessarily help people to gain good health. But how to use this dimension.... well, thats something to think about....
Guess I will keep thinking about this down here.

Today I´m in bed, a hard airwaysinfection with fever in 95% humidity and pretty warm weather is no fun, so hope it all calms down soon...

I´m not good at taking snap-shots, so if you´re interrested in that, check out Heidis blog; medstud-uganda.blogspot.com

Hope you´re all OK :)

Vestover / Westbound

Etter en liten uke i vakre Kenya vendte vi nesa vestover igår morges. Kl 0715 trillet vi ut av Nairobi på Royal Class Akamba. Joda, skikkelig gjennomsvetta flyseter, teakinteriør og en motor som skulle vise seg å by på litt av hvert :)
Landskapet vekslet mellom milelange teplantasjer og dype barskoger ettersom vi forserte Kenyas green highland. Utrolig nydelig!
To motorstopp, med påfølgende artig gestikulering og mekking, utallige nestenstopp, og en omkjøring grunnet marathonløp, og ti timer på støvete veier senere nådde vi den Ugandiske grensen. det viste seg at våre bekymringer omkring våre bagger med sykehusutstyr var ubegrunnede, og bekymringsløst trillet vi videre inn i Uganda.
Når vi endelig nådde Kampala 14 timer etter start i Nairobi var det med eksossmak i munnen, motordur i ørene, og et tykt lag med svette og støv på kroppen :)
En dusj og en natt senere, og jeg er klar for å ta knekken på forkjølelsen før sykehushverdagen begynner imorgen..

------------------------------------------------------------------------------------------------
Yesterday we headed west after a week in Kenya. we left Nairobi on the Royal class Akamba in the early morning. Well, royal... old flightseats soaked in sweat, teak interior and an engine that really gave us some surprises :)
The landscape was a mix of miles and miles of teafarms, and deep forests, as we climbed the green highlands of Kenya. Incredible beautiful!!
Two engine breakdowns, a numbers of almost breakdowns, a marathon blocking the road, and ten hours on dusty roads later, we reached the Ugandian border. It was the smoothest boarderpassing I´ve ever had I think, and happily we continued towards Kampala.
14 hours after departure in Nairobi we arrived in Kampala with carbondioxide-taste in our mouths, the engine still ringing in our ears, and with a thick layer of sweat and dust all over our bodies :)
A shower and a night later, and I´m ready to kill this cold I´ve catched, before everydaylife in the hospital starts tomorrow..

The big five

Første kvelden ute, og vi ser alle de fem store - på nært hold! Stort!
------------------------------------------------------------------------------
First night in the park, and we see all the big five on close up!! Great!


Elefant - møtte en hel flokk rett utenfor porten til campen, gøy å ligge i telt da!
--------------------------------------------------------------
Elephant - met a whole herd just outside our camp, funny to be sleeping in a tent then!


Denne staselige hannløven hadde nettopp drept en vannbøffel, han var en halvmeter fra bilen!
-------------------------------------------------------------------------
This male had just killed a waterbuffalo, and was lying half a meter from the car!


Vannbøffel
---------------------------------------------------------------------------
Waterbuffalo


Svart nesehorn, noe sky...
---------------------------------------------------------------------------
Black rhino, a shy guy...


Og leoparden, svært sjeldent å se, særlig nede på bakken
--------------------------------------------------------------------------
Lepard, rare to see on the ground, mostly in the trees

Masai

På vei inn i Nasjonalparken Masai Mara, som vi tilbragte tre dager i, besøkte vi en masailandsby. Det er en ny følelse å være turist i afrika, og dette var lagt opp for turister så til de grader. Men vi fikk et interessant innblikk i en stolt afrikansk kultur, og selv om gamle reportasjer av masaienes omskjæringsritualer for kvinner surret for mitt indre øye, og bismaken av å stå i fare for å ødelegge økonomiske balanser ved ikke å prute lå der, så hadde vi en minnerik stund med disse høyreiste, værbitte gjeterne.
-------------------------------------------------------------------------------------------
On the way to the nationalpark Masai Mara, where we spent three days, we visited a masai village. Its a new feeling for me to be a tourist in africa, and this was sooo "touristy"! But we got an interesting meeting in a proud african culture, and even though I was reminded of old articles of the female circumcission rituals of the masais, it was great to spend some time with these shepards.


Jeg fikk meg en ny venninne, og sæææærs dyre øredobber, jada!!
--------------------------------------------------------------------
I got myself a new friend, and veeery expencive ear rings, oh yess!!!


Fyrstikker og lightere er ut, her gjør vi det på gamlemåten, de mente jeg kunne få det til... om noen år
---------------------------------------------------------------------------
Matches and lighters are sooo out, here we do it the old fasion way. The boys said they thought I could make it... in some years time..


Stolte dansere
---------------------------------------------------------------------------
Proud dancers



Nydelig landskap og nydelige farger
---------------------------------------------------------------------------
Beautiful landscape and beautiful colours

Karibu!!!

Frokost i Kenya med Rita (th) og hennes kollega Rannveig
--------------------------------------------------------------------------------
Breakfast in Kenya with Rita to the right and her collegue Rannveig.

...betyr "Velkommen" på swahili, og etter fem dager i Kenya er det virkelig slik jeg føler meg :) Det er noe spesielt med afrika, i alle fall det jeg har opplevd av afrika så langt i mitt liv. "Eager to please" er et uttrykk som passer godt på veldig mange; de ønsker å gjøre det beste for oss - akkurat det kan faktisk noen ganger komme med en bismak og et gufs fra kolonitiden, men stort sett er det hyggelig, og kjekt.
Når min kjære kjære venninne Rita også er en av de som møter oss på flyplassen, og tar oss under sine vinger her i Nairobi, blir starten på dette afrikaeventyret bare enda bedre :)
Vi kom nettopp hjem fra en fantastisk safari ( mer om dette senere ), og sitter nydusja i leiligheten på den norske misjonsbasen i Nairobi. Duverden så godt en varm dusj smaker etter 4 dager i telt og mil på mil med støvete savanneveier!!!!
--------------------------------------------------------------------------------------------

...means Welcome in swahili, and after five days in Kenya this is how I feel :) There´s something special about afrikca, at least the parts I´ve experienced so far. "Eager to please" is an expression that fits well; they want to do the best for us - sometimes just that feels like a shadow from colonial times, but most of the time its nice.
And when my dear friend Rita meets me at the airport and gives us all we need here in Nairobi, the start of this African adventure becomes even better :)
We just got back from a fantastic safari (see more later) and are sitting here in the apparment of the norwegian mission in Nairobi, feeling fresh after a hot shower, really needed after four days in a tent and several hundret kilometers on dusty roads :)


Besøk på Karen Blixens farm
-------------------------------------------------------------------------------
A visit to the Karen Blixen ranch


To gode venner gjenforent i afrika
--------------------------------------------------------------------------------
Two good friends reunited in africa