Alminnelige mennesker

Rett før jul tok Olav frem den amerikanske filmklassikeren "It´s a wonderul life", fra 1946. Den omhandler en mann som, skuffet over alle drømmene som gikk i vasken, får besøk av en engel som viser han hvordan verden ville vært dersom han aldri var født. Som ung drømte han om å reise fra den lille byen, bygge noe stort, bli berømt, gjøre noe som kunne være til nytte for mange mennesker, men livets underfundigheter gjorde sitt til at han aldri kom seg ut av byen. I steden overtar han farens mikrolån-bank, han gifter seg og blir familiemann. Ikke mye å vise til, eller??

Jeg ble gående og tenke på filmen ute i skogen idag, og hvor aktuell den er enda idag. Abraham Lincoln skal visstnok engang ha uttalt at "Gud må være glad i alminnelige mennesker, siden han har skapt så mange av dem". For mange, meg selv innkludert, har det ligget noe skremmende idet; å være et alminnelig menneske. Jeg vil så gjerne BLI noe, GJØRE noe, som har innflytelse, som endrer verden (eller i alle fall er med på å endre verden)
Mine håp og drømmer MÅ oppfylles, ellers, hvem er jeg da?

Noen, kanskje særlig de av dere som har levd lengre enn meg, vil nok si at "jaja, sånn er det alltid med ungdommen, drømmer og drømmer, bare vent til virkeligheten innhenter dere, da roer dere dere nok ned"
Jeg vil ikke roe meg, jeg vil fortsette å drømme, fortsette å håpe, for jeg tror det er viktig, jeg tror det er enkeltmenneskers drømmer og håp som bringer verden fremover. Som skaper nye ting, som endrer samfunn ( både til det bedre og til det verre), som gjør mennesker ukuelige, og som skaper grunnlag for fredspriser - og dens vinnere.

Nå er det dog bare slik at det er kun et fåtall av verdens befolkning som vinner fredspriser (nok flere som gjør seg fortjent til de, men det er en annen historie) Det er kun et fåtall som finner opp kruttet (sikkert egentlig kun en, og hvorfor skal vi egentlig finne opp kruttet på ny??) og kun et fåtall som ender i historiebøkene.( synes å huske historiebøkene er tykke nok som de er, så kanskje like greit at ikke alle ender der..)

Allikevel tør jeg våge å påstå at ethvert menneske endrer verden.

Ikke ved noe som gjør at verdenspressen løper ned døren nødvendigvis, nei, de aller fleste verdensforandrende hendelser, og mennesker, lever ganske så anonyme liv. Kun omgitt av menneskene i sine nærmeste kretser, det være seg få eller mange.
Likefullt har hvert eneste av alle oss "alminnelige" mennesker i oss det at vi endrer verden - simpelthen ved å være til. For verden ville vært en helt annen om vi ikke var til. Ja, solen ville forstatt stått opp, gått ned, mennesker ville fortsatt vokst opp, mange ville forstatt vært fattige,noen ville fortsatt vært motbydelig rike, noen ville vært lykkelige, andre ville vært ulykkelige, men for de menneskene som har tillatt oss å bli en del av deres liv, og for de som har blitt en del av vårt eget liv - så ville verden definitivt vært annerledes om vi ikke hadde vært her...

Er ikke det noe å ta med seg inn i det nye året? DU endrer verden, ved simpelthen å være den du er, på jobb, blant venner, i nabolaget, på butikken... I hvert møte med et menneske er det essensielt at DU er tilstede, ellers ville møtet aldri funnet sted...

Så lever vi, år ut og år inn, kanskje blir drømmene mer preget av virkeligheten etterhvert som vi vokser opp, kanskje tenker du at du er så "alminnelig" at du ikke utgjør noen forskjell... men kanskje er det nettopp din "alminnelighet" som gjør at kollegaen din setter pris på deg, at naboen lurer på om du har tid til en prat, eller at damen på butikken synes det er så koselig når du gir henne et smil?

Og dermed går vi alle inn i historiebøkene, våre navn, våre minner skrives ned i hjertene til de vi omgås...

Velsignet nyttår til oss alle sammen, alminnelige ( al(l)-minnelige......) mennesker :)