Is og lys

Jeg lå på gulvet på soverommet mitt her i kveld og kikket ut på istappene som i løpet av de siste ukene har spiret og vokst frem fra takskjegget. Som lange, skjøre hårstrå vokser de lengre og lengre for hver dag, og natt, som går. Om morgenen, når solen får tak hører jeg den umiskjennelige dryppingen som minner meg om at våren er på vei - nytt liv for noen, slutten på livet for andre; som mine venner istappene.
Jeg blir slått av den utrolige skjønnheten som finnes i de, og hvor unike hver enkelt er. Men når jeg lå på gulvet og tittet opp på de kom jeg til å tenke på at skjønnheten får de av å reflektere det lyset som skinner på de; enten det er sollyset om dagen, månen eller gatelysene om kvelden. Når lyset treffer de skjøre skapningene reflekteres det i alle retninger, og blir et spektakulært skue.

Det er som om vinteren har bestemt seg for å gi oss noe fint å tenke på, et lite hint av vår midt i all snøen som velter ned om dagen. Som om den tenker som så at siden vi klager og syter så over slaps og søle, saltflekker på skoa, kulde og vedvarende vinter, så må den liksom gjøre opp på en måte. Ved å skape istapper. Noe som både minner oss om at våren kommer, og at det kommer nye tider.

Ved jevn kulde dannes nemlig ikke istapper. De er avhengig av vekslende temperaturer. Uten varme smelter ikke snøen, og istappene forblir deler av den massive kappen av hvitt som dekker landskapet. Men ved en liten endring av temperatur er det som om noen blåser liv i snøen, og danner istapper.
Men for at istappene skal vokse, formes og bli hver og enkelt en, hver med særegen form og lengde, vel, da må det også være kalde perioder.
Slik dannes de, mens vinter og vår kjemper om plassen. Helt til våren til slutt får overtaket, og istappene gir etter, dør, og danner grunnlaget for nytt liv idet de lander som dråper på jorden under taket....

Tenk å være en istapp.....

Ta vare på det viktigste

La ikke hjertet bli grepet av angst

Hvordan har hjertet ditt det? Lytter du til det? Lar du det bestemme din livsrytme? Er det sunt, eller jobber det tungt imot bekymringer og strev? Hva skal til for at det skal forbli friskt?

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det

Å leve lett

"What worries you masters you" Haddon W.Robinson

-det som bekymrer deg, eier deg...
Bekymringer er som løvetenner, de trenger ikke noe som helst grunnlag for å gro, og de presser seg igjennom de sterkeste forsvarsverk. Ofte dukker de opp på de merkeligste steder, og når de først har begynt å gro kan du være sikker på at det kommer flere. Å bli kvitt de er utrolig vanskelig, og skal du forsikre deg om at de ikke fortsetter å gro må man virkelig gå hardt og grundig til verks. Og allikevel, idet du nøye har luket hele bedet, vel, så kommer det noen nye frø med vinden, slår seg ned, og slår rot.

Da jeg var liten og skulle hjelpe pappa og mamma og luke i bedet var det fristende å bare fjerne det som var på toppen, da så det jo så fint ut, uten å ta seg tid til å fjerne røtter som jo ikke syntes allikevel. Var det virkelig verdt arbeidet det krevde? Bedet så jo fint ut det! Men pappa lærte meg at det viktigste var ikke hvordan det så ut på overflaten, men hvordan jordsmonnet var for de plantene han hadde plantet ut. Det var derfor vi fjernet ugresset, for å gjøre levevilkårene bedre for de plantene som skulle gro og vokse.

I mitt hjerte finnes det mange løvetenner.. og noen har fått slå mer rot enn andre. Jeg har aldri hatt noe særlig grønne fingre, og det å være gartner i eget hjerte og sinn, å luke ut de bekymringer som har satt seg skikkelig fast, og de som er nyankomne, vel, det er definitivt ikke min sterke side.
Noen ganger er jeg ikke engang klar over mine egne bekymringer, men de er der så definitivt, og de styrer meg på måter jeg ikke aner.

Å leve lett, å gi hjertet de beste vekstforhold krever at jeg gjøres oppmerksom på disse "løvetennene". Da er det godt å ha gode venner som kjenner meg og vet når det er på tide med luking.

Dessverre tror jeg våre hjerter og sinn er et yndet sted for ugress, noen mer disponert enn andre :) Men ikke vær overfladisk i arbeidet med å gjenkjenne de uvelkomne tankene, de som slår seg ned og virkelig slår rot. Det er ikke snakk om hvordan det ser ut på utsiden, det handler om hvilket jordsmonn vi gir oss selv..

Kanskje vi skulle tatt på oss hagehanskene litt oftere og hjulpet hverandre med lukingen?

Det som virkelig betyr noe :)

Det er kvelden før eksamen, og jeg sitter i stua og hører på Elvis Costello. Litt småforkjøla, og fryktelig sliten etter noen intensive uker. Og så funderer jeg på hva som virkelig teller her i livet, og hvor utrolig lite eksamen teller i det store og det hele, selv om den virker altoppslukende akkurat nå.

Jeg tenker på alle mine fantastiske venner, som jeg er så enormt glad i. Og det er så rart, jeg har mange gode gode venner, som kjenner meg på forskjellige måter, og som "spiller meg god" (for å bruke Berits uttrykk :) på hver sin særegne måte. Og de støtter meg og utfordrer meg slik at jeg vokser nærmere meg selv, vokser i meg selv. Noen har jeg bare kjent en liten stund, og noen går lengre tilbake...


Når jeg gikk på biologi i Oslo i 2003-2004 ble jeg første dagen kjent med Ellen Marie, og allerede første uka var vi på swingkurs og på festival sammen. Siden det har det blitt mange gode minner, og selv om jeg forlot Oslo og det derfor ikke blir så ofte vi sees lengre, så er det like bra hver gang:)
Denne er til deg Emsis, takk for at du spiller meg god :)









Jeg var fryktelig lite klar for å forlate Oslo etter to gode år der, med mange gode venner, men når jeg nå, etter 4 1/2 i Bergen tenker etter, så er jeg enormt glad for at jeg fikk lov til å flytte meg hit, og bli kjent med alle dere som gjør hverdagen min her så utrolig god. Enten dere er like slitne og lei som meg nå fordi dere også skal ha eksamen imorgen, eller dere på andre måter har kommet inn i mitt liv.. Takk :)

"Venner er lyktestolper langs veien, de gjør ikke veien kortere, men enklere å gå"
Takk til alle dere som er mine lyktestolper, dere betyr enormt mye for meg!!

"Hjemme-hos" reportasje

Siden både min kjære svigerinne og min kjære søster nylig har lagt ut flotte og inspirerende bilder over hvordan de har det hjemme hos seg, fant jeg ut at det var på tide å ønske dere alle velkommen inn i hjemmet som jeg deler med Berit :)
Og i samme slengen øve meg på å være ærlig og ikke pynte på et image av å alltid ha kontroll osv bla bla bla....
Velkommen inn i vårt eksamenspregede hjem :)



Jepp, dette er mitt soverom! Joda, det hender jeg finner senga mi...Og det tildekkede vinduet er grunnen til at jeg sover med skjerf!!! Brrr..... la deg aldri lure av at et vindu ser heeeelt nytt ut, det kan være gaaanske så luftig allikevel.


Vinduet på Berits rom frøys fast, så islaget (på innsiden!!!) førte henne i eksil på stua, hvor ho nå bor på madrass og med min gamle lampe som varmeovn.... (neida, den aller siste der var en spøk... :)


Og kjøkkenet.... (Åshild, legg merke til at vi har ROSA kjøkkenbenk!!!) vel, det lever sitt eget liv... "Vi utsetter oppvasken til i morgen Berit..." ... "eller neste uke..."


Leilighetens eneste varme rom - dagligstua vår (jepps, vi har to!!!) her tørkes klærne, og her tilbringer vi de få timene vi faktisk er hjemme om dagen... hææææælig!!!!


Barnehagebarna på vei ut for å få seg litt etterlengtet luft!!!

Berits betraktning omkring søndagsfrokosten her en dag ble en fin påminnelse om gleden over de enkle ting:
"Jeg slo ut håret idag - hadde syltetøy på havregryna!!"

Åhh..... studentlivet er heeeeerlig!!! I alle fall en uke før eksamen, når apatien og latterligheten tar fullstendig overhånd :)

For de av dere som nå dømmer oss som noen vanvittige rotekopper - vel, til vanlig pleier det å være sånn noenlunde ryddig og rent her, og vi er selv svæært så fornøyd med hjemmet vårt, men akkurat nå er det andre ting som tar all tid og kapasitet.

Hjertelig velkommen på besøk en dag for å se hvordan vi eeegentlig har det ( men helst vent til etter eksamen ;)

TimeOut!!

Gode venner og med-medarbeidere :) Audun, Meg, Jan Idar, Ole Martin, Ole Andreas,Eli Sihn, Ane og Siren


Martin, Meg og Irene - gode venner!

Det er mandag, og egentlig hører jeg hjemme på lesesalen, men på grunn av helgas mange opplevelser og lite søvn har jeg tatt meg ei laaaang pause på sofaen :)
Jeg har vært med på tur med Navigatørene i helga; med 8 medarbeidere, 3 nederlendere og over 70 studenter hadde vi noen fantastiske dager på Radøy. Temaet for årets TimeOut var "Hvert enkelt menneskes verdi og verdighet" Utrolig spennede tema, som resulterte i mange nye tanker hos de fleste av oss. Våre tre nederlandske venner delte utrolig åpent og ærlig om sine liv, og jeg tror vi klarte å skape en atmosfære av trygghet som gjorde at mennesker turde å være åpne med sine liv.
Å få lov å være med som medarbeider for alle disse menneskene gjør at jeg føler meg beæret, og jo mer jeg er med de, jo mer glad blir jeg i de alle.

Så selv om helga for vår del som medarbeidere var fylt av gjøremål fra ende til annen så hadde jeg en utrolig god helg som jeg skal leve på lenge !!

Flere tanker og betraktninger kommer nok etterhvert, men nå får jeg komme meg tilbake til lesesalen :)