tirsdag 30. august 2011

Det som betyr noe...

"Skjønnhet, sannhet, vennskap og kjærlighet
- dette er de største verdier i livet.
Vi kan hverken bevise eller forklare dem,
allikevel skaper de den største stabilitet i våre liv"
Jesse Herman Holmes (prof. i religion og filosofi)


Sensommerskjønnhet i Telemark



Det er lenge siden det har vært aktivitet her inne. Ikke fordi tankekverna ikke går, men fordi lab.prøver, symptomer, differensialdiagnoser, medisinske undersøkelsestekniker og antibiotika-pugging opptar det meste av min våkne tid.
Og jeg undrer meg, for det er beundringsverdig å få innblikk i alt det vi mennesker har klart å lære om oss selv, om hvordan vi henger sammen ned til den minste detalj, og hva som skal til for å rette opp ting som går galt.
Det finnes nærmest ingen grenser for hva vi kan lære, finne ut av, og rette opp i.
Og etter 6 år med studier innser jeg hvor utrolig mye kunnskap jeg har tillegnet meg, selv om jeg bøyer meg i støvet for medstudenter som stiller spørsmål som langt overgår min forstand.
Men over alt dette, over all kunnskap, over all forskning så undrer jeg meg over hvorfor vi så vanskelig kan forklare det som virkelig spiller noen rolle her i livet...
Selvfølgelig spiller det en rolle for nyrepasienten hva blodprøvesvarene sier om nyrefunksjonen, eller hva lungerøntgenet viser for pasienten som hoster seg fordervet på grunn av sin KOLS, men å bygge livet på det?
Hva ligger i det å være frisk? Er det hvis blodprøvesvarene er normale og legene sier du er det? Eller er det helt andre ting som ligger tilgrunn for vårt velbefinnende?

På vei ned i sentrum her en dag gikk jeg igjennom en av byens kirkegårder. Jeg liker igrunnen kirkegårder. Det er så enormt mye historie der, skrevet mellom linjene på steinene og i blomstene - eller fraværet av de.
Men mest av alt liker jeg det fordi det gjør meg ydmyk i møtet med livet. For selv ikke jeg på min store kunnskapshest kan gjøre noe med det faktum at til syvende og sist er vi støv, og vår tid her nede er som et pust av tid. Vi er her, og så er vi borte, gått inn i historien, "slekt skal følge slekters gang"
Og her er jeg, dagen idag er den jeg har å forholde meg til. Ikke i morgen, ikke etter eksamen, ikke etter turnus. Men nå. Her. Gleder meg meg over den? Eller tenker jeg at jeg bare skal bli ferdig med dette og så....

Lar jeg meg beruse av en ring med innskriften "din Olav", en brudekjole i skapet, en god prat med min romvenninne, høsten som tar på seg sin mangefargede kåpe, en hilsen fra en venn, eller lunger fylt av frisk høstluft? Tar jeg meg tid til det? Midt i dette kjøret og kappløpet om å presse mest mulig teoretisk kunnskap inn i hodet.
Eller viker de viktige tingene plassen for referanseverdier og fremmedord?

"Se nøye skal du øyne det store i det små" .... som skjønnhet, sannhet, vennskap og kjærlighet...

2 kommentarer:

Minda sa...

Minda liker dette. :)

Berit sa...

Berri liker dette:)