Livbøye

Det er søndagskveld, Chet Baker fyller rommet med sin bittersøte trompet, pulsen er rolig, skuldrene senket, og jeg er klar for å hoppe uti opprørt hav igjen...

Det er rart hva en sånn dag som idag gjør, midt i denne galskapens høst av lesing,lesing, eksamensstress, nerver og usikkerhet omkring hva som ligger rundt neste sving. Når slutten av uka kommer, pusten er rask og overfladisk, slitenheten har satt seg i kroppen så en ikke vet opp og ned på seg selv, og pensum - særlig alt man IKKE kan - spinner så fort rundt i hodet at Ole Lukkøye må bruke slegge for å få meg til å sove, vel, da blir en fridag som en livbøye i et opprørt hav. En dag hvor pulsen får komme tilbake i gjenge, en dag hvor tankene får fly, og jeg får være meg igjen, får lov å engasjere meg i mitt eget liv - det som leves utenfor lesesalen.

Å gå tur i høstfargene, og la tankene drifte tilbake til den gang da høsten var ensbetydende med høstonning, potetopptak, lange rideturer i skogen, intens trening for å mønstre hest på Dyrsku´n og tid til å sitte på låvetrappa og se på stjernene og drømme, det blir som sårt tiltrengt fred for slitent hode og kropp.
Rart det der, jeg drømte visst aldri om lange dager på lesesal eller sykehus....

Vel, jeg får svømme videre, så får vi se hva som venter når jeg forhåpentligvis når land igjen en eller annen gang i desember.

Ha en god uke dere!