Sunnhet

Sunnhet og helse... et lite søk på Google eller en titt i bladhyllene i butikken, og man overveldes. ALLE har visst noe de skal si deg om det å være sunn, og alle mener de å ha funnet "veien". WHO definerte i 1946 helse slik:
«En tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse»
- med andre ord er det sjeldent vi er sunne, har god helse..

Spør en KOLS er som har fått beskjed av legen sin at om han skal ha noen som helst sjans for å forbedre sin fysiske helse MÅ han kutte røyken, hva skjer da med den sosiale velværen? For all del, jeg kjører ikke noen pro-røykekampanje her, men det er et tankekors. Jeg har i snart 6 år studert hvordan vi kan hjelpe folk som ikke har god helse, og hvordan vi kan forhindre at folk får dårlig helse. "Sunnhetslære" kunne jeg vel sagt at jeg studerte, for ikke å si alt det som skjer når sunnheten svikter.
Og da skulle man jo tro at man hadde lagret seg såpass mye kunnskap at man selv lever et sunt liv?

Men i det siste har jeg lurt fælt på hva det egentlig betyr å være sunn..
Å spise de riktige tingene? ( hva nå enn det betyr nå i disse "ikke-mer-smør-igjen-i-butikken-tider!)
Å trene?
- jo da, vel og bra, men har man da nådd det liksom? Er det helse? For å si det slik kan det fort bli usunt om den fysiske helsen er det eneste vi fokuserer på. Ortoreksi - en tilstand hvor fokuset på å leve rett, leve sunt, rett og slett blir sykelig, og paradoksalt nok kan føre til alvorlig underernæring og død. "Sunnhet" - men kun den fysiske.

WHO har fått med seg mentalt og sosialt også, (ville nok dristet meg til å si at åndelig velvære også hører med i sunnhetsbegrepet, hverken for mye eller for lite - men menneskets åndelige aspekter innen medisin er en sak man kan skrive side opp og ned om, en annen sak altså)
Men hvor flinke er vi på å anerkjenne det? At mennesket må ha det godt mentalt og sosialt også for å ha god helse? Etter 6 år på studiet er det minimale input jeg har fått på det området, så lite at det virker som om jeg ikke reflekterer over det for min egen del lengre.

Medisinstudenter kan nok være karakterisert av en fysisk sunnhet, og leger likeså - med pulsklokke på en veltrent arm,og planen klar for enhver pasient som trenger hjelp med et fysisk problem - og kanskje er det kun det legene skal være til, kanskjer er det andre instanser man må gå til med de mentale og sosiale problemene. Men det er skremmende å se hvor fragmentert jeg selv blir i tankegangen omkring en pasients problemstilling etter å ha pugget og lest, og ikke minst totalt undertrykket min egen mentale og sosiale sunnhet de siste måneder (og den fysiske også for den saks skyld)

Vi er underfullt sammensatte vesner, og når vi ikke klarer å ta vare på oss selv trenger vi andre som kan hjelpe oss - i vår helhet, svakhet og sårbarhet.

Har du forresten tenkt på at sunnhet likner veldig på sannhet? Kan det å leve sunt være noe i nærheten av å leve sant? Både med livets usikkerhet, og egne styrker og svakheter?

Det er med ærefrykt jeg straks står ved studiets målstrek, og yrkets startstrek; å være ikke bare tilskuer men deltaker i menneskers kanskje mest sårbare øyeblikk.

Så gjenstår det å se om jeg klarer å pugge nok detaljer til å gjøre meg fortjent til det...

Hjertesyk

Det er fredagskveld og jeg sitter benket over bøkene. Olav er i Latvia, på vei for å tilbringe tid med noen av menneskene vi ble så berørt av å møte i sommer; barn og ungdom med en på mange måter så enormt annerledes hverdag enn vår.
Og jeg tenker at mitt egne dovne hjerte hadde hatt så enormt godt av å vært med. For er det noe jeg står igjen med iløpet av denne høsten så er det at dragsuget etter å lese mer, lære mer, eksamensangst og leihet, er i ferd med å legge seg rundt hjertet mitt som en sykdom som hindrer det i å slå skikkelig.

Det finnes mange måter å bli hjertesyk på. Mange, og særlig i rike, røykende, fettspisende, bilkjørende vesten, opplever den fysiske hjertesykdommen, men, som jeg har lært av kirurgene - så er det jo sååå mange fantastisk spennende og flotte teknikker for å gjøre noe med slike hjerter. Å få pasientene til å gjennomføre livsstilsendringer er visst en utfordring det ikke snakkes om..

Men en helt annen ting er det sløve hjertet, det som ikke bryr seg, i hverfall ikke om annet enn det som har med meg og mitt å gjøre. Den sykdommen er mer dødelig enn andre. Kanskje fordi den kommer så snikende, kanskje fordi det ikke finnes en pillekur eller en operasjon for å gjøre noe med den.
Det kreves livslang medisinering i form av livsstilsendringer. Å endre livsstilen fra å tenke kun på seg selv, og hva som er best for meg, til å løfte blikket, se utover min egen horisont, og se hva som rører seg utenfor min egen comfort sone.

En annen farlig tilstand er selvrettferdigheten. Jeg innser at jeg i eksamenspanikk og mindreverdighetskomplekser er i ferd med å bli et stort offer for den. "Jaja, om jeg ikke har så stor tro på meg selv, så er jeg ihvertfall bedre enn han, eller henne, på det, eller det.."
Isteden for å løfte opp andre og selv bli oppløftet tråkker jeg de ned i tankene, i et håp om å løfte meg selv, men så lenge jeg ikke innser min egen grunnlidelse; skrekken for å være utilstrekkelig, vil jeg aldri kunne løfte opp hverken meg selv eller andre

Så må jeg kanskje komme til den konklusjonen; utilstrekkelig, men tilstrekkelig nok. Ingen lettvint operasjon kan endre et hjerte som ikke har det godt med seg selv, men jeg vet om en som er veldig god på å bytte ut sløve steinhjerter med friske, sunne hjerter ;)

Intet varer evig..

..ei heller gnistrende høstdager.De er der, like plutselig som sommeren forsvant. De stråler ned over oss, viser oss sin praktfulle drakt med et snev av vinterluft. De bader i høstsolens lave stråler og varmer oss inn i høstkald marg. De er som et siste lengselsfullt blikk over skulderen til en sommer som var, før vi retter ryggen, vender ansiktet fremover igjen og går videre inn i vintermånedene.





Et siste sommersukk...







Og så, plutselig, er fargene erstattet med et teppe av hvitt, og solen er skjult bak tykke, koksgrå skyer av tung hverdag. Kulden sniker seg lengre inn i margen, og vi trekker kappen tettere om oss, legger oss opp mot været og går på videre med krum rygg.
Men i minnet ligger høstturen, rasteplassen, lagret, lett tilgjengelig for å ta frem igjen når hverdagsgråen gjør himmelen lav.

Sauesanking!!!!

Etter måneder med nær sagt kun lesing var det helt fantastisk å få lov å tilbringe dagen ute idag sammen med gode mennesker og en flokk sauer som skulle merkes, medisineres og sendes enten ut i det fri igjen eller på slaktebilen. Skit under neglene, gjørme til knærne, og mer enn nærkontakt med SPRELL levende villsau gjorde sitt til at gliset satt klistret store deler av dagen :)


Noe mer uvante og uvillige "pasienter" enn de legespirene er vant med til daglig :)


Og økonomen holder tellingen!!! Et under han ikke sovnet, så mange sauer som han talte! :)


Dette var noe annet enn å pugge lab-resulater og prosedyrer ja!!!! Medisin i praksis!


På heimveg, godt merket etter dagens dont!