torsdag 1. mars 2012

Hva skal vi egentlig med stjerner?



"Klag ikke over mangel på lyspunkt i livet når du vandrer under stjernene" skal visstnok Henrik Wergeland en gang ha sagt. For de av dere som frekventerer denne siden litt vet dere at jeg har nevnt dette sitatet før. For som kjent, en god ting kan aldri gjentas for ofte.

I kveld ble jeg atter en gang minnet på sitatet. Jeg er nemlig veldig glad i stjerner, noe som har resultert i at mang et hastig bymenneske har undret seg over hun som står der midt i byen med nesa i sky og et smil om munnen fordi skydekket plutselig dro seg tilbake og avslørte noen stakkars stjerner sterke nok til å overdøve havet av kunstig belysning vi omgir oss med.
Og det slo meg hvor utrolig vanskelig det er å se stjernene, altså alle de små, ikke de store, de lyser stort sett over alt, men de små, de som ser ut som om Gud har veltet saltbøssen utover himmelgulvet. De som strekker seg så langt og så tett at det er umulig å telle de. De som gir mening til storheten i Guds løfte til Abraham : " så mange som himmelens stjerner, så stor skal ætten din bli.." Og jeg kan ikke annet enn å smile litt trist ved tanken om hvor lite og usselig et slikt løfte ville vært om Abraham stod i Bergen by anno 2012.. "Ja, det var en sønn for nordstjernen det, og om du er heldig og kikket litt nøye så får du kanskje noen for Karlsvogna også.."
Jeg kommer aldri til å glemme en kveld i Mali for mange år siden. Vi hadde hatt møte i en landsby, og mens teen ble sendt rundt snek jeg meg utenfor sirklene av hytter og satte meg helt alene på bakken, la hodet bakover, og mistet nesten pusten av de trillioner av stjerner som tronet over meg så nært, så tett at følelsen av å kunne strekke ut hånden og ta på de var særs reell.

"Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?"

..står det i Samle 8, og det leder meg inn på dagens tankerekker; bibelen sier generelt sett svært mye om lys; Jesus er verdens lys, vi skal være lys og salt i verden, Guds ord er lys for min fot og lykt for min sti. Lys er tydeligvis en god ting.
Men Knut Jørgen Røed Ødegaard, alle tiders moromann og astronom snakker mye om lysforurensning; vi har laget så mye menneskeskapt lys at det å se hva som foregår på stjernehimmelen blir nær sagt umulig
Kanskje er det slik billedlig sett også; vi har en hel drøss med menneskeskapte lyspunkt i livet, gode ting til å lyse opp veien for oss; jobb, selvrealisering, selvstendighet, individualisme, "har du lyst har du lov", fordi du fortjener det.

Og det lyser, for en stund. Det er jo sånn med de menneskeskapte lysene at dersom de blir dårlige kan man skifte pære, eller få et nytt lys, noe mer fancy kanskje? Sparepære? Eller dimmere? Slik at man kan skru ned lyset så det passer oss akkurat perfekt der og da; passe lyst til å skimte det vi trenger, men mørkt nok til at det ikke blender oss....

Men hva gjør det med oss at vi ikke ser stjernene? Hva skal vi da navigere etter ? App`er til smart telefoner og GPS? Er det virkelig tilstrekkelig for en god navigasjon i livet? Jeg tviler....