tirsdag 26. juni 2012

Hjertesmerte og hjertesløvhet

Neste uke setter vi igjen kursen mot Latvia. Mot leirliv, klappeleker, språklige utfordringer, mygg i horder, utedoer, nye ansikter, gamle venner, "kaskha malaskha" (suppe) x 3 pr dag - og hjertesmerte. Det er mange grunner til å utsette seg for latviske barn og ungdoms historier, bakgrunner, pågangsmot og viljestyrke. For min del er en av de viktigste å kjenne på hjertesmerten. Den som sniker seg inn når verden utenfor min egen nyervervede stuedør trenger seg på igjen. Eller la meg heller si det slik; når jeg lar den trenge seg på. Når jeg stiller meg lagelig til for hugg. Av den typen som rister liv i sløvheten som så ofte blir påtrengende her hjemme. Etter å ha grunnet på valg som; "vitrineskap eller skjenk?","skal vi bytte disse kakespadene, eller beholde de?", føles det nødvendig å utsette seg for slike hugg gjen. For noen måneder siden overhørte jeg en mann som høyt og tydelig på bussen fortalte sidemannen hva han mente om norge: "Vi burde bli diktatur, du ser jo hvordan det går, politikerne klarer ikke stoppe disse udugelige trailersjåførene før de lager kaos hos oss en gang!" Jeg var fristet til å snu meg å be han reise til et diktatur for å se om han stod ved sine ord - og samtidig minne han om at den spesifikke episoden han siktet til var forårsaket av en nordmann, ikke en polakk med utslitte dekk og utgått GPS. Så irritert over dumskap og ignoranse at jeg omtrent hoppet på bussetet begynte jeg å lure på om vi ikke alle burde reise på obligatoriske turer ut av vårt lune hi. Eller på annet vis utsettes for den harde virkeligheten som finnes der ute. På den måten utvider vi kanskje horisonten og synet på våre egne systemer og de menneskene vi har rundt oss. Verden er ikke svart-hvitt, ihvertfall ikke utenfor diktaturer, men kanskje ser vi nyansene i vår egen hverdag bedre hvis vi gjøres oppmerksom på de enorme kontrastene som eksisterer. Og igjen, på trappene til denne fornyede hjertesmerten minnes jeg på et ord: Balanse. Dette utrolig vanskelige men så essensielt viktige ordet som går igjen gjennom hele livet. Balanse. Evne til å tilpasse seg de svingningene som livet fører med seg, til å holde seg oppreist og fokusere videre når linen man går på plutselig vaier, endrer retning. Å kunne glede seg over alle godene i hverdagen (over den fine skjenken som står der i vår stue, eller mulighetene for å slappe av med litt hverdagslig luksus) og samtidig være klar over at ansvaret for fordeling av godene ligger hos de som har de. Om det er penger, tid, arbeid, et smil, eller et ledig fang. Når vi alle innser hva vi kan bidra med kan vi alle gjøre verden til et bedre sted. Kanskje kunne min medpassasjer på bussen tilbudt seg å være ekstrahjelp hos statens vegvesen for å forhindre tynnslitte dekk og manglende kjettinger. Antakelig en bedre løsning enn innføring av diktatur...

Ingen kommentarer: