Han kom rett imot oss der vi stod og diskuterte hvordan livene våre var på full fart fremover med mye godt innhold.
Uten tanke på sosiale lover og komfortsoner gikk han rett i ansiktet på meg, så nært at jeg kunne se den elendige tannstatusen, og de blasse øynene som fortalte om lange netter og korte dager.
"Please be my friend"
Ordene skulle ha truffet hjertet mitt, isteden traff de hodet.
Ordene skulle ha gitt meg medfølelse og inderlig sorg, isteden gav de grobunn for diagnose og mulige
behandlingsalternativer.
Ordene skulle ha fått meg til å svare at jeg vet om en Venn, en god venn, isteden ba jeg han rygge litt så han ikke tråkket meg på tærne. Eller var det i frykt for å bli smittet av hans plagsomme hoste jeg selv rygget godt unna?
Tilslutt gikk han, og vi vendte tilbake til samtalen.
Gull eller sølv hadde jeg ikke, men jeg gav han heller ikke det jeg hadde.
En av "disse mine minste" fortsatte sin ferd gjennom byen med spørsmålet rettet mot nye travle, navlebeskuende mennesker. "Please be my friend..."
1 kommentar:
Nå ble jeg sittende og tenke. For hvor lett er det ikke å gjøre som deg - la det prelle av - at en kommer slik og vil være "venn" - eller evt få penger? Vanskelig det der. Vanskelig å ikke alltid klare å håndtere det som hender heller, ikke sant? Jeg har hatt dårlig samvittighet tusen ganger, fordi jeg burde jo stoppet opp, burde jo gitt, burde sagt osv osv...Men det er ikke like lett alltid. Og noen ganger blir vi slått rett i hodet, fremfor i hjertet...
jeg sender deg en klem jeg - og vil igjen si: du skriver fantastisk bra! Og tusen takk for at du tok deg tid til å gi en kommentar hos meg - jeg blir så gla for sånt jeg :)) god uke! klem
Legg inn en kommentar