Det er takkekorttid for vår del, julebrevtid for en hel drøss med andre. Vi skal gjøre opp status, og samtidig strø om oss med godord til de vi er glad i.
Og vi håper jo virkelig at folk har det bra, at dagen de har startet på har vært fin så langt, og at førjulstiden med sitt kjas og mas skal være fredfull er vel noe vi alle ønsker oss.
Men hva når dette ikke er sant? Hva når godord kjennes som smertefulle påminnelser om livet slik det skulle ha vært, kunne ha vært, burde ha vært?
For er det ikke slik livet skal være? Godt? Alltid? Vi har det jo så bra, vi lever jo så godt.
Vi jager etter lykken, den ultimate. Og i jakten går vi forbi alle de små øyeblikkene av lykke som ligger skjult under hverdagsmaset og halvråttent løv. Jeg kjenner det på meg selv. I et stadig jag etter å ha det bra, glemmer jeg ofte at jeg faktisk har det bra - her og nå.Men hvem setter standarden for å ha det bra? For å ha det godt? For å være lykkelig? Er det å ha det bra et komplett fravær av det å kjenne på vonde, tunge eller triste følelser f.eks?
For hvem kan virkelig være lykkelig uten å ha kjent ulykkelighetsfølelsen? Hvem kan ha det bra uten å ha kjent på det å ha det vondt og vanskelig? Kan den ene egentlig eksistere uten den andre?
Og hvis vi svarer - "nei, det er ikke så bra nå", betyr det at verden raser? Betyr det at muligheten for glade dager er blokkert for alltid? Nei, selvfølgelig ikke.
Men livet fremstilles fort slik - fylt av letthet. Den lettheten blir fort uutholdelig i møte med livet i sin virkelighet. For livet er ikke lett. Det er fylt. Det rommer så mye. Det kan tidvis være lett, men det er ikke fylt av letthet allikevel. Det er substans, både grov og fin. Og det må være slik. Tyngde. Ikke letthet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar