onsdag 19. juni 2013

En lang natts ferd mot dag...


Når jeg var liten sa jeg til mamma at jeg skulle ønske at natten ikke fantes. Det var skummelt om natten, det var skummelt å legge seg. Det hadde vært mye bedre å bare være våken hele tiden...
Vel, jeg angrer mine ord. Det er ikke bedre å være våken hele tiden. Nattens velsignede hvile viser seg mer og mer viktig, særlig etter et par 16 timers nattevakter.

Adrenalinrush i større eller mindre doser gjennom en lang vakt tærer på kroppen, og når man da skal tvinge seg til å sovne kl ni om morgenen når naboen klipper plenen og barnehagen har allsang utenfor soveromsvinduet, vel, da er det lett å bli litt tummelumsk.

For adrenalinet pumper, virkelig. Ihvertfall hos meg. Kanskje er det en "fersk lege-greie" eller kanskje er det sånn det må være? Jeg møter kolleger som er fantastiske på å beholde roen selv i møte med de mest kritisk syke pasientene. Og jeg takker Gud for dem, og så kjenner jeg meg så milevis unna, så enormt mange nattevakter og pasientkasus unna den kunnskapen, den tryggheten.
Tankene mine spinner rundt hva som skjuler seg bak døren på det undersøkelsesrommet jeg nå skal inn på, eller hva betyr det egentlig at den pasienten som er meldt og som straks kommer inn gjennom akuttmottakets dører, er en såkalt rød respons - HASTER. Stemmer det? Er det virkelig avgjørende hva jeg gjør de neste to minuttene?
Gjør jeg de riktige tingene, tar jeg de rette avgjørelsene, er jeg ydmyk nok til å be om hjelp på et riktig tidspunkt, men samtidig ikke mase på de mer erfarne legene for ting jeg egentlig burde kunne selv?
Takk og lov for sykepleiere! De fantastiske arbeidsmaurene som sier "jeg henger opp litt væske jeg" eller "skal jeg gi slik og sånn medikament?" "JA" sier jeg, og klarer knapt å skjule min lettelse over å jobbe i team med folk som har vært der før. Som vet hva de skal gjøre, og som innlemmer meg i det slik at jeg lærer - til neste gang.

Og så er det callingen da. Denne lille dingsen som folk kan nå meg på når de har spørsmål til turnuslegen. Og hver gang den piper stiger spenningen; hva er spørsmålet i den andre enden? Skal jeg enda en gang kjenne på tilkortkommenhet, eller er det faktisk noe jeg kan svare på?
Eller å våkne midt på natta av at callingen forteller meg at jeg må LØPE, da en eller annen pasient ett eller annet sted i det store huset har fått hjertestans, og jeg må komme meg dit fort som bare det for å hjelpe til å pumpe blod inn og ut av hjertet hans eller hennes, da kroppen ikke lengre klarer det selv.
Joda, takk Gud for adrenalinet!!!

Og så er det øyeblikkene når det går opp for meg hvor mye jeg faktisk har lært, alle ting jeg nå kan svare på, de hyggelige samtalene med sykepleierne, liksom-mobbingen når kl er fire om natten og jeg sier noe galt fordi hjernen ikke er helt med, eller et vennlig klapp på skulderen og et godt ord om at jeg gjorde det rett.

Eller fru ett-eller annet på 95 år som stikker hodet opp fra dyna når jeg strekker frem en hånd og prensenterer meg med fullt navn;
"Humlebrekke???? - jaja, det var da også noe å hete! Er det de som er legen?????!!!!!!"

1 kommentar:

Sylke Feldhusen sa...

Vi har opplevd en sykepleier som nektet å gå av vakt før legen hadde sett på pasienten på nytt... Og at det reddet livet til en av mine nærmeste. Det må også sies at legen (kirurgen) var tøff nok til å rydde opp i sølet etter hvert...

Lykke til med nattevakter og godt samarbeid med sykepleierne :)