Kunnskapsnomade

Nye mennesker, nye leger, nye kolleger, nye pasienter, nye rutiner, nye datasystem, nye koder, nye passord.... Slik har det siste året vært, og det fortsetter.
For hver gang jeg føler jeg har fått litt grep om noe, blar jeg om, starter på et nytt kapittel, med blanke ark, og like blank kunnskap.
Og etterhvert som ny kunnskap bygges opp, bygges annen kunnskap, som før var så viktig, så essensiell, så stor en del av meg, ned.

Veiene i Hordaland er for tiden en eneste stor byggeplass, og i kø hjem fra jobb en dag ble jeg stående å betrakte en som hadde kunnskapen både i hodet og fingrene; En gravemaskinfører jobbet med grabben som om den skulle være en penn i en kunstners hånd; fjærlett og elegant svinget han den store maskinen rundt, hektet grabben på, og trillet(eller hva gjør egentlig gravemaskiner????) videre til sitt arbeid.
"Tenk å være så trygg, så dyktig og så stødig i sitt arbeid" tenkte jeg, og sukket, og lurte i mitt stille sinn på når og om det kommer til å skje meg. Akkurat nå føles det ikke akkurat slik.
Så sitter jeg her da, i godstolen til farmor, og kikker utover Hardangerfjorden, og føler meg akkurat så langt unna mitt "vante" liv som man blir når steinblokker og usikre fjellvegger gjør veien tilbake til alt jeg kan, alt jeg "er god på" så veldig lang. Selvmedlidende?? Å ja, i bøttevis!! Og når man er alene er det heller ingen man kan skrape de selvmedlidende kantene av på heller...

Da er det en vekker å få andre menneskers svært så mye dystrere kamp nært på livet; mennesker som kjemper mot legevitenskapens fiende nr. en; døden.
I møte med de, ansikt til ansikt eller som bønneemner, vel, da blir mine egne hindringer til smågrus i veien.

Så går ferden videre, slik den alltid gjør, forhåpentligvis litt mer ydmyket av min egen syting og klaging..