Stillhet

For ti år siden skjedde en stor forandring i mitt liv. Jeg flyttet til byen, og noe skjedde med pulsen.
Jeg husker fortsatt hvor merkelig det var å gå av timeekspressen i Oslo etter et besøk hjemme, og oppdage at hastigheten i byen var en helt annen en "på landet". Fokuserte mennesker jagende på vei til neste viktige ting på timeplanen overalt hvor jeg så. Og etterhvert falt jeg inn i rytmen selv også. Umerkelig. Fra å tusle rundt i skogen hjemme begynte jeg å løpe rundt i skogen - målrettet. Lange kvelder på låvebrua med ingenting annet enn drømmer og funderinger ble byttet ut med fullstappet avtalebok. Delvis fordi studietiden er slik, delvis fordi, ja, fordi hva???

Jeg har inntatt "landsbygda" igjen. Ihvertfall delvis. Og det første jeg oppdaget, og som skremte meg, var at stillheten ikke lenger var naturlig for meg. Og heller ikke så kjærkommen som jeg husket den. Det fikk meg til å bråstoppe og tenke på hva som hadde skjedd. Jeg giret opp for ti år siden, og etter år i samme fart er det vanskelig å gire ned.  Men det går - heldigvis.

"I stillhet og tillit skal din styrke være". I stillheten kommer tankene til overflaten, de puster, de avsløres. I jaget drukner de i alt annet.
Heldigvis er mennesker ikke statiske. Vi har muligheten til endring, tilpasning, vekst.

Men når bremsen i eget liv synes noe skjult er det godt med ting som tvinger en til å senke tempoet - som å bli forsinket hjem fra jobb på grunn av en flokk sauer over veien - eller en sykkeltur som endte på ufremkommelige stier.

Jo, vi skal nok bli gode venner igjen vi - stillheten og meg, bare gi meg litt tid.