Den som venter...

Det er kvelden før adventstiden er her. Ned fra loftet har adventslysene kommet, og står nå i hvert sitt vindu som dørvakter mot det påtrengende mørket utenfor. På kjøkkenbordet står en adventskrans med fire lys, klar for å tennes - ett av gangen de neste fire søndagene.
Det er noe befriende med denne dagen. Det er ikke lysfesten i sentrum, med sin underholdning og fyrverkeri, tusenvis av paraplyer og trafikkork når 25 000 bergensere skal hjem igjen, men det er det underliggende ønsket, lengselen, om at mørket som omgir oss de fleste av døgnets fattige timer på denne tiden av året, atter en gang skal vike plass for Lyset. Og i dag er dagen, dagen for å begynne forberedelsene, å begynne ventetiden.
Lysene vi tenner "så ingen krok er mørk" er som tusenvis av små håp, tusenvis av små påminnere om at en dag skal ingen krok være mørk.
Kong David vendte en gang øynene sine mot stjernene, for på den måten å minne seg selv om at han levde under en Evig Guds himmel. En Evig Gud som han stadig ventet på, stadig raste mot, stadig forholdt seg til.
"Hvorfor Herre, er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?" (Salme 10.1)

Det finnes mange mørke kroker, og alle adventsstaker og stearinlys i verden kan ikke holde det påtrengende mørket, nøden, ondskapen og frykten borte fra oss. Som mennesker og medmennesker er vi en del av det.
Men vi tenner lys allikevel, i lengsel, håp og glede. Vi tenner de for oss, for de som er tilstede, og for de som ikke ser det.
Vi tenner de igjen og igjen, som en tidebønn til Han som "hører hva de hjelpeløse lengter etter, som gir deres hjerte styrke, og vender øret til dem" (Salme 10.17)

 

God og håpefull adventstid!

"Mitt liv - med utvalget ingen andre har"

Overskriften henspiller på en reklame for matvarekjeden Spar -"med utvalget ingen andre har". I det siste har jeg fundert en del på dette, faktisk så mye at jeg fant ut det var på tide å "åpne østersen" igjen, i hvert fall enn så lenge.

Om et par uker skal jeg på gjenforeningsfest. Det er fem år siden jeg var ferdig med medisinstudiet, ferdig med "å bleke et langt lerret", som mamma refererte til da jeg begynte som medisinstudent for 11, 5 år siden.
Det er tid for å gjøre opp status, både for meg selv, og ikke minst for medkullinger. Jeg gleder meg, og gruer meg. For status, ja, hva er den? Og ikke minst; hvilken forventning har jeg til status?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel som tok for seg forventninger, og det å leve i "frustrasjonssonen". Vedkommende beskrev denne sonen som forskjellen mellom det man forventet av seg selv og eget liv, og realiteten. Hvis forventningene alltid er høyere enn det man reelt sett får til, blir man frustrert, noe som kan gi seg utslag i så mangt.
       I en tid hvor ens egen skitne, ubrukelige, utilstrekkelige innside så ofte speiles i andres skinnende, plettfrie, suksessrike forside (les; egne tanker om en selv mot et vell av sosiale media, annen media, blogger (ehe....)) er det ikke til å undres at våre forventninger til oss selv og livet ofte kan bli vel høye. Og selv om en skulle tro at det å være frisk, godt gift med en, fornøyd mor til en annen, og lege, skulle være høyt nok til å innfri, så viser det seg at frustrasjonssonen tidvis allikevel kan vokse meg over hodet. 

Det er altså snart fem år siden mine 6 år på medisinstudiet var over. Fem år siden den norske stat satte sitt "godkjent" stempel på meg, og slapp meg fri på sine mer eller mindre syke innbyggere.
Fem år siden lerretet var ferdig bleket, og jeg stod der, blek om nebbet, med "blanke ark med fargestifter til".
Nå skal jeg få vise frem bildet jeg siden har malt, til mine "medkunstnere" fra studiet. Og ut fra spørreundersøkelsen i forkant av sammenkomsten, har jeg lite å vise til...
For ikke er jeg i noe spesialistløp, ikke har jeg publisert en eneste vitenskapelig artikkel de siste fem årene, ikke jobber jeg mer enn 60 timer i uka, og jeg FÅR faktisk betalt for overtid.
I en tid hvor mine kolleger på sykehusene nettopp fikk sin streikerett trukket tilbake på grunn av fare for liv og helse (for pasientene - ikke legene...) er det ikke mye å vise til at jeg jobber 18 timer i uka på helsestasjon for barn og ungdom.
             Og tanken kommer snikende; har jeg ikke fylt forventningene? De jeg har til meg selv? De samfunnet har til meg? (mine medkullinger tenker vel kanskje (som meg) mest på hva de selv har oppnådd og ikke oppnådd)
BURDE jeg ha investert mer i yrket mitt? Burde jeg vært mer dedikert og ofret hus og hjem, som det nylig stod om i en artikkel var det som kjennetegnet en god lege?
Burde.... burde.... burde...... for hvem?


Det er stjerneklart ikveld. Og kaldt. Slik det pleide å være når jeg satt på låvebrua hjemme hver høst, etter at hestene var foret for kvelden. Der satt jeg, tittet på stjernene, og drømte. Om hva jeg skulle bli, om hva livet skulle bringe. Hvilke forventninger jeg hadde. Og snakk om, jeg var forventningsfull!!
Mange av de forventningene er innfridd, så til de grader; jeg får bygge et hjem på solid grunnmur med en mann jeg elsker, jeg får lov å se en liten gutt utforske verden og se på stjernene med samme undring som jeg selv en gang gjorde, og jeg får lov å møte mennesker både i jobben min som lege i 45% stilling, og i jobben min i Navigatørene.
Andre forventninger er ikke innfridd; jeg ble aldri gift med en nordamerikansk indianer (helst en av de som fortsatt bor i tipi og har fjær i håret). Jeg har ikke spilt inn soul/jazz CD eller hatt min egen utstilling. Jeg kommer nok aldri til å eie en 57 model GMC pick up (ikke så lenge det går an å kjøpe SAAB....). Og forventningen om at jeg kom til å dø dersom hest ikke var en stor del av hverdagen ble heller ikke innfridd.
Og dagene mine er heller ikke fylt til randen av interessante ting jeg kan legge ut på Facebook eller fortelle om på godt betalte blogger (gjerne med litt lyserosa kanter...), de er heller ganske så hverdagslige - heldigvis.

Og nei; jeg har ikke publisert noen artikler de siste årene, og ikke er jeg i gang med noen medisinsk spesialitet. Kanskje kommer jeg aldri i gang med det. Men jeg øver meg i en annen spesialitet; takknemlighet. For det jeg har. De små tingene, de jeg tar forgitt, de gode øyeblikkene, og også motbakkene.

Utvalget, mulighetene, kan faktisk bli for mange. Det er slitsomt å hele tiden forholde seg til forventningene om at "alt er mulig", og at man alltid kan bli litt bedre, litt mer interessant, litt.....

I hverdagen er det kanskje slik at "Det enkle er ofte det beste" - Jeg handler på Rema.

God uke!

Ventetid

I går tente vi det første lyset i adventskransen - ventetiden er innledet.
Jeg har de siste dagene lest og fundert en del på en ung dame ved navn Maria, og hva hun opplevde i sin ventetid.

Når jeg var liten var det ganske så utrolig å tenke på at Jesusbarnet, dette lille spebarnet, ble født i en stall og lagt i en krybbe.
Jeg tilbragte ganske så mange timer selv i stallen, og visste godt hvordan det så ut der. Nå skal det vel sies at en stall i Betlehem for 2000 år siden var av et annet kaliber enn en stall i Norge på 1990 tallet, men allikevel. Jeg trivdes jo godt i stallen, og å sitte på krybbekanten og godprate med hestene mens dampen stod av pelsen deres etter en lang dag ute i vinterkulda, vel, det var en fin måte å avslutte dagen på. Dyrene gav rommet en ro og fylte det med fred - i hvert fall for min del.

Men det er langt fra å være en 14 år gammel norsk jente med hestedilla, til å være en ung jødisk tenåring som innlosjeres i stallen høygravid og etter en lang reise.
I alle julekrybbene ser hun så fredelig ut, ja, både hun, Josef og Jesusbarnet ser både rene og rolige ut. Lite tyder på at de nettopp har vært igjennom en situasjon som fortsatt i dag, 2000 år senere, er dramatisk og dødelig for både mor og barn over store deler av verden.

Tenk deg scenariet: Maria får beskjed av en engel om at hun er gravid - noe som fysisk var umulig i hennes øyne, hun var jo fortsatt jomfru. Men hun godtar beskjeden, og nokså snart begynner nok kroppen hennes å forandre seg også. Hun er forlovet med Josef, og i jødisk tradisjon var det et legalt forhold som kun kunne oppheves med et skillsmissebrev. Så var hun altså blitt gravid - uten Josefs innblanding. Det må jo ha vært mest nærliggende å tro at hun hadde vært utro - og i så fall skulle hun dømmes til døden etter loven. Kinkig situasjon...
Nå blir heldigvis også Josef overbevist om tingenes tilstand, og forblir ved Marias side.
Svangerskapskontroller var det neppe mye av på Marias tid. Heller ikke NAV med mulighet for sykemelding og svangerskapspenger, omsorgspermisjoner og mammaperm. Nei, som i Norge i tidligere tider, og fortsatt i store deler av verden, var det nok helst de "kloke konene" i familien og landsbyen, som tok seg av den gravide. Maria selv reiste til sin slektning Elisabeth, som også var gravid, og ble der i tre måneder.
Vi vet ikke så mye om Marias svangerskap, men vi kan ane at det må ha vært en særdeles spesiell opplevelse for henne, alle forhold tatt i betraktning. Ventetiden mot dette store som skulle skje, at hun, som hadde "funnet nåde hos Gud" skulle føde en sønn som skulle være konge til evig tid, må ha fortonet seg som både utfordrende og spesiell for den unge jenta.

Så,mens hun sitter der i Nasaret med en stadig voksende mage, kanskje hadde hun bekkenbesvær og fødselsangst, hva vet vel vi, vel, da skal verden innskrives i manntall. De må til Betlehem. Rundt regnet ca 12 mil unna. Maria kaver seg opp på eselet, med magen stor og ruvende, og blir med sin mann.
For en ferd!! Tenk på alt som kunne skje! Og det var nok verken fødeklinikker, ambulanser eller muligheter for profesjonell hjelp langs veien skulle noe skje.
Med all den innsikt Maria nok hadde fått fra kvinnene i familien visste hun i tillegg at sjansen for at hun kom til å føde iløpet av denne reisen, var stor. Og ja, "mens de var der kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget". Kjente setninger fra juleevangeliet, men hva i all verden skjuler seg bak de?
Vi vet ikke hvem som var tilstede under fødselen. Var det virkelig bare Josef, oksen og eselet, eller fikk hun mer hjelp? Var det en lang fødsel eller en kort en? Ville hun ha blitt forløst instrumentelt om hun hadde født på et norsk sykehus anno i dag? Hadde hun svangerskapsforgiftning den siste tiden, og burde tatt det med ro? Vi vet ikke. Men det vi vet er at Gud tok en stor risiko ved å la seg føde inn i verden på denne måten, en veldig stor risiko...

I dag, 2000 år senere kan vi tenke at det er absurd å skulle føde under slike omstendigheter, men sannheten er at for majoriteten av verdens kvinner er dette fortsatt reelt (og da snakker jeg om fødselssituasjonen, ikke jomfrufødselen med bud fra Gud :))
Ifølge WHO dør fortsatt 800 kvinner DAGLIG pga. komplikasjoner under svangerskap og fødsel. De fleste av disse bor i øde områder i fattige land.
Maria fikk en lang ferd mot sitt fødested. Dette er også en realitet for mange; når fødselen stopper opp i hytta de ligger i, blir de kanskje fraktet til ei mer egnet fødestue, kanskje med noen kloke koner, en jordmor eller endog en sykepleier. Ferden fra en landsby til en annen kan foregå med eselkjerre, båt, eller kanskje, om man er heldig; en bil på humpete veier. Uansett fremokomstmiddel er ferden både strabasiøs og farlig både for mor og barn, ikke ikke så rent få dør underveis.

Maria, Josef og det nyfødte barnet ble raskt kastet ut i en tilværelse som flyktninger pga. Herodes`raseri etter vismennenes bedrag, og de flyktet til Egypt.
Hvor mange flyktninger som finnes i dag er vanskelig å si, og hvor mange av disse som er gravide er enda mer vanskelig å få oversikt over, men at dette er den harde hverdag mange barn fødes inn i i dag, det er innlysende.

Så kanskje er det ikke så rart at når Gud skulle bli menneske slik som oss, så gjorde han seg så sårbar som de mest sårbare av oss er. Han lot seg føde av ei ung, uerfaren jente, i et okkupert land på en tid hvor "helsevesen" var et ukjent ord. Han, den store kongen, ble født med den mest ydmyke herkomst man kunne tenke seg - og for mange i verden i dag taler det fortsatt til hjertene; dette er hverdagen, om enn den er så langt fra den virkelighet gravide i Norge befinner seg i.

Det er advent, ventetid. Kanskje kan vi bruke den, ikke bare til å vente på, og glede oss over barnet som ble født i en stall for vår skyld, men også til å fokusere på alle de kvinnene som ikke har noe problem med å identifisere seg med hans mor, Maria.....

Ikke akkurat en stall, men legger med noen bilder fra den lokale fødestua i Mali, hvor jeg fikk jobbe med nettopp mødredødelighet i 2007. Langt fra telys, boblebad og dobbelseng på Kvinneklinikken...

Kvalme og informasjonsoverdose

Sommeren er på hell, ja, de mest pessimistiske av oss vil si den er over, selv om de o store værprofetene spår varme også inn i siste uka av august.
Det har vært den varmeste sommeren i manns minne (hvor langt tilbake strekker egentlig en manns minne seg? Det har jeg ofte lurt på. Ifølge sommerens definisjoner stedvis mer enn 60 år!)
Heten har både slått oss ut og gitt oss påfyll. Hopp i havet har fått en ny betydning, og minnet om varme svaberg og "pisslunket" (unnskyld uttrykket) havvann legger seg som en behagelig bris om de siste ukers regntunge dager.

Men sommeren har vært så mye mer. Mest av alt påtrengende. For hvorfor er det slik at når solhungrige nordmenn ENDELIG får en sommer de ikke trenger å klage på, ja, da finner verden generelt det for godt å gå bananas i elendighet.
Kunne vi ikke her oppe i nord, vi som har det så kaldt og regnvått mellom våre superisolerte-siste-mote-innen-interiør-design-leiligheter og hus, og som har fått en vanskelig helsereform inn i vårt fantastiske helsevesen, for ikke å snakke om et luskende prishopp på matvarer, ja, vi, kunne ikke verden unnet oss denne sommeren? Uten å slakte hverandre ned, uten å utrydde minoritetsgrupper, uten å skyte ned passasjerfly eller krangle om hvem som skyter raketter på hvem over en landstripe i Midtøsten?Kunne ikke ebolaen latt være å spre seg med så hinsides fart, slik at vi slapp å få søkelyset på helsevesner som har større problemer enn samhandlingsreformen, og virus som tar flere liv enn våre o store skumle forkjølelsesvirus her nord, som rett nok sørger for mang en sykemelding.

Kunne ikke Putin holdt planene sine for seg selv, spilt et slag Settlers og vært ferdig med det? Istedenfor å boikotte norske varer, slik at VI taper på at Ukraina ikke umiddelbart åpner alle dører på vid vegg for storebror?
Og hva med IS, eller ISIL,eller ISIS, eller hvem vet hva de heter neste uke. Må de plage oss med sine groteske erobringsmåter i Levanten, når vi helst bare vil kose oss med en ny runde med Idol, nå også med barn ned i 13-års alderen som utsettes for dommernes krasse kritikk og evige ønske om å sole seg i en eller annen forgangen TV glans?

Hvorfor skal vi måtte bry oss om at yezidiene forsvinner, at Mosul er tømt for kristne, og for første gang på 1600 år ikke har hatt søndagsgudstjeneste? Hvorfor skal vi bry oss om at muslimer, sunnier som sjiaer sjokkeres over at noen fundamentalistiske mennesker fremstiller den rette islam som en ekstremt blodtørstig, hevngjerrig og nådeløs religion, når vi har nok med å gjøre oss selv mest mulig verdinøytrale og politisk korrekte?

Jeg blir kvalm. Skikkelig kvalm, og jeg vet ikke helt hva som er grunnen. Er det det ekstreme i handlingene? I at nyhetene bringer oss mer og mer voldsomme bilder av hva mennesker er istand til å gjøre? Eller er det det faktum at jeg selv, og store deler av Norges befolkning med meg, rett og slett blir immun mot det?

For hvordan skal man egentlig reagere? På mennesker som slaktes ned, på kvinner i Irak som stilles ovenfor det groteske valget mellom å konvertere til Islam for så å bli IS-soldatkone, eller å bli drept? På mennesker som lever i konstant frykt for raketter, det være seg på den ene eller den andre siden i en tilsynelatende fastlåst situasjon i Israel/Gaza. På det faktum at verden gråter mer over en død mann fra vesten enn hundrevis av døde barn fra Midtøsten? På Liberia, som er iferd med å bli et offer for en gruppe illsinte virus og et dårlig fungerende helsesystem, samt en legemiddelindustri som ikke finner slike sjeldne sykdommer lukrative nok å fremstille medisiner for? For ikke å snakke om alle de katastrofene og sakene som aldri når vår bevissthet, fordi det alt er fullstendig overdose der..

En side av meg ønsker å skru av. Trekke ut kontakten, ikke bry meg. Glemme alt som skjer, ta ferie, forsvinne, ikke være en del av denne enorme informasjonsflowen. Kun tenke på meg og mitt. Ny frisyre denne høsten kanskje? Eller er det på tide med en totalrenovering både av meg selv og leiligheten? Og hva med karrieren? Hvordan skal jeg få mest mulig ut av den - for ikke å snakke om alle "rettighetene" vi har her i Norge! Ja, kanskje jeg skal vie høsten til selvstudium - i ordets rette forstand. Så deilig! Å slippe å ta inn over seg alt som skjer, la det være, la de styre på, det er ikke noe jeg kan gjøre allikevel.
På den andre siden føler jeg skyld for å ha det så bra, skyld for å tenke på trivielle ting når andre kjemper for livet - og mister det i meningsløse kamper. Jeg ønsker å bli berørt. På sett og vis er kvalmen kjærkommen, det er bare så slitsomt.

Kanskje er det slik at med massemediene pumpes vi immune mot det meste. Grusomme ting har skjedd så lenge det har vært mennesker på jorden, vi har bare sluppet å forholde oss til alt på en gang. Nå må vi det - forholde oss til det. Om vi velger å snu ryggen til eller ei, så er vi ikke lengre uskyldige. Vi vet, vi har sett, vi må forholde oss til det.
Så får vi hver og en finne vår sak. Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe. La oss ikke lukke øynene for de som er i nød og som forfølges, men Gud hjelpe oss så vi ikke lammes av mengden.

Lege

Brått hadde tiden flydd ifra meg her, og jeg ser at noen har trofast sjekket innom kun for å bli møtt av "intet nytt".
Mamma pleier å si; "Intet nytt er godt nytt". Husker det gjorde særlig inntrykk når jeg som 18 åring stod på trappa hjemme med bagasjen pakket og klar og skulle ut i bushen i Mali i 6 måneder. Da var det greit å vite at om ikke radiobølgene nådde langt nok for å sende en ukentlig mail, så var det ikke krise hjemme allikevel.
Noen ganger betyr "intet nytt" rett og slett masse nytt, og for liten tid til å sortere alt sammen. Det er nok mer tilfellet her...

For siden forrige gang er turnus ferdig, jeg har mottatt skrivet (som for å være ærlig så ganske miserabelt ut, med tanke på hvor mye penger jeg betalte for å få det!!) som sier at jeg herved er autorisert som lege. (Så ja, jeg har både betalt for autorisasjonen min - OG mottatt den i posten.... kremt!) Det lange lerretet mamma snakket om at jeg skulle begynne å bleke når jeg begynte på studiet for snart 9 år siden - skal visstnok være ferdig bleket. Så da er det vel bare å sette farger til da - eller???
Med autorisasjonen kom også vissheten om at jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Ja, for det føles tidvis som om det ikke er grenser for uvissheten. Men det virker som om den følelsen er størst hos meg selv.

Så sitter jeg her da; med et gammelt navneskilt som nå har fått fin tape over "turnus", slik at det nå kun står "lege", sånn litt på siden under navnet mitt.
Og kanskje er det slik det er i virkeligheten også. "Lege" - ja, det er litt på siden i livet. Og der ønsker jeg at det skal være, i hvert fall enn så lenge, i hvert fall i ordinær forstand.
For det er svære saker dette her; andre mennesker. De kan feile så mye. Og hva om jeg gjør en feil? Tenk om jeg legger feil bandasje? Ja, den som skulle vært skiftet etter 3 dager, ikke 5? (jada, lå våken en stund en natt og grublet på det - fine greier du!!) Eller hva om det lille trollet på nattbordet mitt (les; helseradioen, hvor nødsentralen kan få tak i meg) glefser til med en melding om noe jeg absolutt ikke tror jeg kan takle? Eller - verst av alt; tenk om noen ikke liker meg??

Jeg ble stappet full av kunnskap iløpet av studiet, og enda mer iløpet av turnus. Men hvordan takle ens egen tidvis gedigne usikkerhet, vel, det er det heller stille om. Medisinen ble fremstilt (eller tolket kanskje heller??) som et mattestykke med to streker under svaret. Men når den ukjente er et menneske, er det sjeldent at x + y alltid = z.
Usikkerhet... Neppe et ord det er lurt å skrive som beskrivende ord i en CV. Allikevel et tidvis veldig beskrivende ord i min jobb. Og den må faktisk være der. Tidvis større, tidvis mindre. Men borte blir den aldri - i så fall har jeg blitt en svært så farlig lege å gå til, og det bør settes opp advarselsskilter i mils omkrets.
Så jeg utfordrer den, usikkerheten. Ved stadig å utsette meg for den. Så får vi se, om den blir litt mindre.

På den andre siden så vil jeg at lege skal være ordet som beskriver meg mer enn noe annet! Og det er ikke i form av dr. , men i verbform "LEGE" - helt utrolig at noen få har fått ta eierskap til det ordet!
Å være et menneske som kan lege, som er leget, må jo være et mål for oss alle, uavhengig av hvor mange medisinske lerret vi har bleket!

I verbform vil jeg skrive det i fete typer på mitt hjerte. Jeg er nemlig en lege som er i ferd med å leges, og som håper å kunne lege andre på min vei. Veldig greit da å ha direktelinje til legenes lege :)

Ha en god uke - og takk for tålmodigheten!

Drømmevoktere

"Er det fint å gå innover den veien der?"
"Æhhh.... jaaaa.... det er jo skog da...?"
"Det går fint, jeg er østlending jeg!"

Samtalen utspant seg på et gårdstun med altomfattende utsikt over vakre fjell og og en speilblank fjord, hvor jeg, etter å ha ønsket å utforske området i flere måneder endelig snirklet meg oppover de smale og bratte veiene for å innta en ås jeg antok hadde det jeg savner mest når det kommer til naturen her vest: SKOG!!
Og han hadde rett, bonden som sikkert klødde seg i hodet over østlendingen med piggdekk, når snø og is vel er det som er mest fraværende denne vinterferien her i Hardanger.
Det var skog - masse skog. Og jeg var smil - masse smil, og glede - masse glede, der jeg jogget innover skogsbilveien og snart ble omsluttet av trygg stillhet, duften av en tidlig vår, mosegrodde stier og en vind som bar med seg mine drømmer.
Der var den, stor og rolig, mystisk og full av hemmeligheter. Og der var de; minnene mine, drømmene mine.
Som en trofast vokter lukket den varsomt opp minneboken av det som var, det som er, og det som ikke ble:
Barnets undring på stabbende små føtter i heiene i Balestrand, ungdommens forventning og dagdrømming på furumoene på Notodden.
Der var de; opplevelsene av å høre hjemme, og samtidig lengte etter alt som ligger foran. Der var leken, der var de endeløse rideturene, i en verden hvor hest var alt, og å leve uten var en umulighet.
Der var kjærlighetssorgen, engstelsen over å aldri være nok, håpet om å være det.
Der var undringen over livets gang, over skogen som våkner til en ny vår, eller brer snødyna over seg og sovner inn.
Boblende av fryd, over å være, over å leve, puste inn skapelsen, over alt som ble, sprang føttene mine glad over myk skogsbunn og sleipe svaberg. Og der, på en glenne i skogen, fant jeg den igjen,
Drømmepulsen - den som fyller meg med dyp takknemlighet, og driver meg videre.

Og på vei tilbake til bilen åpenbarte det åpne landskapet seg igjen. Jeg fylte lungene med skogens fred, og gikk smilende og overveldet tilbake til bakketoppen for å skue ut over et nytt kapittel, fylt med nye drømmer, takknemlig over de drømmene som har tatt meg nettopp hit - og til Han som skapte både drømmene og dens voktere.

(hadde ikke kameraet med idag, så dette er kun en illustrasjon fra svenske photowallet)

Austavinden

Årets første måned forsvant i kastene til en iherdig østavind. I nesten fire uker kom den farende ned fra fjellet, ut fjorden, og traff oss med en tidvis øredøvende styrke. Det var som om den gang på gang prøvde å fortelle meg noe, få meg til å skifte retning, ombestemme meg, tenke om igjen, eller ikke tenke i det hele tatt. En følsom østlending gav opp, og søkte tilflukt i byen.
I dag lå imidlertid fjorden atter en gang blank, solen kysset fjelltoppene med gull, og stillheten senket seg over fastklorte vestlendinger og deres hus.
Plutselig gikk det an å puste dypt ned i lungene igjen, uten å samtidig svelge en god munnfull med sjøsalt og ulende vindkast. Det var ikke lengre nødvendig å rope høyt for å høre seg selv tenke, eller gå krokbøyd mot en usynlig hånd som trykker deg mot bakken.
Nei, det var det stille, så stille at tankene igjen finner sin vante boltreplass, og de frådende skumtoppene på følelsene løser seg opp, ser seg tilbake og undres hva som skjedde.

Jeg tok på meg den gamle blå varmedressen min. Min følgesvenn gjennom mang en vinterdag i stallen, og iført farfars gummistøvler, str 48, tok jeg inn vårlufta og vannet der jeg spylte vinduene for det fastgrodde sløret av havsalt som har frarøvet meg utsikten en måneds tid. Når fjellene atter ble synlige også fra innsiden av vinduene, satte jeg meg under månesigden og skuet utover bygdene som speilet seg i fjorden, og fjellene som kappes om å kneise stoltest mot en himmel overstrødd av små saltkrystaller.
Jeg fylte lungene med duften av håpet om vår, våt mose, og en eim av forgjengen tid; varmedressen lukter fortsatt fjording og sagmugg, møkk og høy, glede og ettertanke, selv ti år etter at det kapitlet ble lukket.
Og på fantasiens endeløse runddans smilte jeg tilbake til drømmene jeg hadde den gang livet var ute, blant skog og lyng, hest og høy, snø og stjernehimmel. Den gang lykken var en låvebru under tusenvis av stjerner, og drømmen var diffus, og derfor så mulig.

Jo, man blir tankefull når stormen stilner...