Jeg har begynt på en lenge etterlengtet bok; Bo Giertz´Steingrunnen. Den har åpnet mine øyne på ny for sider ved kristendommen jeg mener vi idag har lett for å glemme; at vi alle faktisk er syndere, og at det ikke finnes noen unnskyldning for oss. Allerede nå er det kanskje mange som lukker bloggen, tenker at "jaja, hun er var nå også en skrue", og vandrer lykkelig videre. Men for dere som fortsatt henger på: Jeg undrer meg om vi noen ganger, i vår desperate søken etter å lage "lavterskelgudstjenester" går glipp av selve essensen i kristendommen. Er vi så redd for å støte folk bort fra våre møter, at vi sier " det er ikke så farlig, bare lev så rett du kan, så er det greit" ? I så fall ender det med at kanskje får vi mange med oss på møtene, men ikke fullt så mange med oss inn den døra det virkelig gjelder... For det å få bekjenne våre synder er faktisk ikke hverken truende eller krenkende, men en sannhet om våre liv som åpner for en enda større sannhet, nemlig Guds uendelige nåde. Det er den vi må forholde oss til, for det er i den vi lever, og tror. Uten den er vi virkelig fortapt, men i den får vi oppleve en kjærlighet og tilgivelse så enormt mye større enn vår fatteevne. Men om vi ufarliggjør det faktum at vi er syndere av natur, ja, så minimerer vi behovet for nåde, og da minimerer vi behovet for Gud. Er det virkelig det vi vil?
Om jeg provoserer noen - fint! si det til meg, jeg vil gjerne utvide min horisont :)
2 kommentarer:
Takk, Ingvill!
Enig med deg, å bekjenne sin synd er viktig. Da blir nåden desto større. Ellers hadde vi jo ikke trengt den. Men for noen kan det bli tøft - man gjør jo så godt man kan... I visse kretser har man omtrent ikke lov å nevne ordet "synd" engang. Men vi trenger de grunnleggende sannhetene i troen. Og nåden er det største som fins. Den betyr uendelig mye.
Legg inn en kommentar