lørdag 22. mai 2010

Alt er tomhet...


...en noe depressiv overskrift. Men neida, jeg har ikke gått inn i en "post-eksamen depressjon". Den beror på noen funderinger siste tiden.

Etter å ha fullført (forhåpentligvis) psykiatrieksamen idag tok jeg meg en tur opp på Landåsfjellet. Det er en fjellrygg som følger dalsøkket inn til Bergen. Det er en vakker tur i fantastisk landskap, og allikevel hele tiden på randen av byen. Med all den støyen det fører med seg. Lukten av varm jord og stillestående luft tok meg tilbake til barndommens somre, til ettermiddagenes badeturer etter at slåttonna var unnagjort. Og utsikten fylte mitt hjerte både med fred og en lengsel jeg alltid kjenner på når jeg er på fjellet. Akkurat etter hva vet jeg ikke, kanskje ligger det en underlig frihetsfølelse der, som om høydemetrene gir meg overblikk over livet mitt.

Med blikket festet på byen under meg ble jeg sittende og fundere... jeg så for meg alle menneskene som holdt på med sine dagligdagse ting; arbeid, skole, det daglige strevet, de daglige gledene, de daglige sorgene. Fra de smås bekymringsløse lek, til studenten som stresser over altfor mye pensum, til han som ikke kan konsentrere seg fordi han har fått seg kjæreste. Fra de narkomane i Nygårdsparken til forretningsmannen med utsikt fra 11.etasje, med minst like mange sorger som tiggeren ved utgangsdøra hans. Alle har de det til felles at de prøver å fylle livene sine. Drømmene varierer, men lengslene går igjen... å bli elsket, å være nødvendig, at noen savner meg hvis jeg ikke er der.... Kanskje har hverdagens slit blitt så stort at selv ikke disse grunnleggende behovene dekkes.

Jeg møtte ei jente her en dag... det vil si, hennes blikk var altfor langt borte til at hun møtte mitt. Hun så ut som om verden var plassert på skuldrene hennes. Takhøyden var borte, og nå hvilte det hele på henne. Hun var tankefull, og så ufattelig trist ut. Skulle ønske jeg visste hva ho tenkte på... men det vet jeg ikke, for jeg stoppet ikke opp.... jeg hadde en avtale jeg måtte rekke.....

Idag, lykkelig der i solen, med luft under vingene, og en snarlig sommerferie å se frem til, ble jeg straks kalt tilbake til livets realiteter, og vårt endeløse jag etter vind.. Hvilken drivkraft i oss er det som stadig jager oss fremover, stadig opptatt av nye prosjekter som kan dekke våre behov, eller dekke over de behovene som ikke dekkes? I alle fall nok til at vi utad ser bra ut, klarer oss, er lykkelige.... Men hvem er vi da, og hva jager vi etter? hva kan fylle våre liv, og hva er egentlig poenget med at vi er her i det hele tatt?

Jeg tror i alle fall ikke vi var ment til å gå alene med verden på våre skuldre, vi er heller ikke satt her for å være fasadebyggere. Vår fasade var i utgangspunktet bygget for å speile de vi er ment å være. Men av så uendelig mange grunner mener vi å vite bedre enn Han som bygde oss, så vi jager videre, etter å bli litt bedre, bare flikke litt til, legge på litt ekstra, fylle hullene våre med noe, slik at vi kan slippe unna denne tomhetsfølelsen....

Apropos fasade; en god kamerat har en gammel bil han elsker å stelle på, og han er veldig opptatt av at ho ( :)) blir satt i sin originale stand, hvilket fører til at han bestiller originaldeler både fra inn- og utland. For å få ho slik ho var ment å være. Litt godmodig erting møter han, men i bunn og grunn synes jeg det er et godt bilde; tenk å få bli satt i stand slik jeg var ment å være av en som har en enorm omsorg for meg?

Jeg håper jeg kan våge å la meg selv bli restaurert tilbake til det jeg var ment å være - så kan jeg kanskje hjelpe andre til å gi slipp på sine fasader også? .....

2 kommentarer:

Sylke Feldhusen sa...

Har aldri trodd på fasader... Men det er godt når man får et glimt av det som er bak andres fasader - det som ligger dypere!

Ha en god pinsehelg!

Anonym sa...

Fantastisk å lesa, tenk at Sabrina (den gamle bilen) kan bli eit så fint bilete på ein kjærleik frå ein Far som elskar oss meir enn me kan fatta.
Kor tomt er dette jaget. Det forsvinn mellom hendene våre, det rustar og tærest bort og blir aldri nok. Turbulent kan livet vera utan ei fast hamn, akkurat som mitt forhold til Sabrina ;-)