torsdag 31. januar 2013

Holdningskamp

" Å ELSKE et menneske er å betrakte ham slik GUD ville at det skulle være"
- skal Dostojevskij en gang ha sagt. Hvor sant, og hvor utrolig vanskelig.

Jeg er midt i en ny hverdag; en travel hverdag som lege, hvor pasienter og kolleger krever sitt av effektivitet og nøyaktighet - sånn som det bør være.
Men midt i de lange vaktene tar jeg meg stadig i å stoppe opp (eller ønske å stoppe opp) og tenke over hva jeg holder på med: Hver dag møter jeg en lang rekke av mine medmennesker, de som Gud har helt konkrete og gode tanker for. Og hvordan møter jeg de? Som nr. X i en tilsynelatende endeløs rekke? Eller som den mannen eller kvinnen som på grunn av sine symptomer oppsøker meg og mine kolleger? Ofte fylt med frykt for hva som ligger foran, begrunnet eller ubegrunnet.
Eller som en familiefar eller bestemor som kommer inn for en operasjon da det er oppdaget noe som er alvorlig galt? Haster jeg på i samtalen for å få unnagjort alt jeg må før lunsj? Eller tar jeg meg den tiden ekstra det tar å se det mennesket for hva det er? Hva som ligger under diagnosen eller symptomene?

Det begynner å bli mange år siden jeg stilte opp til første skoledag på medisinsk fakultet med hjertet fylt av lyst til å hjelpe andre, og hodet fullt av etikk og idealistiske holdninger.
Møtet med hverdagen kan gi enhver moralsk holdning og idealistiske livsmål en hard knekk, og det verste er at når knekkene blir mange nok, når dagene blir travle nok, vel, da forsvinner den gode intensjonen ut bakdøren uten at vi engang merker det, og vi fortsetter vårt travle arbeid som om vi jobbet ved et samlebånd på en fabrikk heller enn blant sårbare mennesker hvis møte med nettopp meg, nettopp min kollega kan sette langvarige spor, gode eller vonde.

Så hva med Han som vet hvordan Han ville vi skulle være? Han som på vei gjennom byen med noe viktig for øye stoppet opp og kalte på en liten, syndig mann i et morbærtre, og satte en skyldtynget kvinne ved en brønn fri fra hennes spøkelser og hemmeligheter. Han som brøt med sin samtids normer for å møte menneskene der de var, sårbare og syndige.

Denne mannen som har lovet å gå med oss, om det er inn i et travelt sykehusmiljø eller ikke. Han som sier Han vil holde fast på oss når vi holder fast på Han.
- og Han har ingen problemer med å se mennesket bak symptomene, redselen og undringen...

Så er det vel slik, at noen ting her i livet er man nødt til å kjempe for (ganske mange ting faktisk), så også ens egne holdninger og tankegang. Det holder ikke å bestemme seg en gang i livet for hvordan man vil fylle sin rolle i jobb, som venn, som ektefelle, som forelder. Det er valg man må bevisstgjøres daglig for ikke å gi slipp på det som gir oss evnen til nettopp det Dostojevskij så sant satte ord på; å elske våre medmennesker.

1 kommentar:

Amalie sa...

Ja! Takk for gode og tankevekkende tanker, Ingvild!