mandag 4. mars 2013

"Jeg er redd....."

Ordene var spake i det sterile rommet. Stemmen var grøtet og øynene breddfulle av tårer som rant over og vætet kinnene hennes.
Jeg dro i min mentale nødbrems for å dempe tempoet på arbeidsdagen min. For å stoppe opp, prøve å se hennes frykt fra sidelinjen i livet hennes der og da, i det øyeblikket.
Redd - for uvissheten, for fremtiden, for hva som ville skje.
Der og da var det meg hun ba om å fortelle henne at alt kom til å bli bra. Men jeg kunne ikke si det. Kunne ikke love at livet vil bli helt bra igjen. Å love at smerten skal bli borte, at frykten hennes ikke er grunngitt.
Der og da måtte jeg ta imot hennes frykt, hennes spøkelse. Jeg kunne ikke benekte det. Jeg kunne bare håpe at hennes spøkelse var av samme kaliber som troll som sprekker i solen.
Problemet er bare at ikke alle spøkelser forsvinner idet lyset skrus på, ikke alle troll sprekker i solen. Noen bekreftes, og forblir der.
Hva gjør vi da?

1 kommentar:

Spirea sa...

Liker så godt bloggen din. Du skriver så fint - og på en måte som får meg til å tenke. Du hadde en utfordring i denne situasjonen....men jeg er sikker på du håndterte den veldig bra. Du virker som en varmhjertet en ♥ Ønsker deg en fin uke videre. klem klem