fredag 29. mars 2013

Mellom langfredag og påskemorgen



Det er langfredag. Lidelsens dag. Den dagen da lidelsen ikke først og fremst bestod i piskeslag, håning, ensomheten etter venner som sviktet, vekten av korset, blodet fra tornekronen, smerten fra naglene, eller ydmykelsen ved korsfestelsen, men lidelsen ved å være forlatt av Gud.
Dagen da mørket lå over verden, og Han som var uskyldig led under Guds vredes torden.
Det er lidelsens dag. Dagen da Han mer enn noe annet så at dette måtte gjøres for at vi skulle gå fri.

Det er lidelsens dag, ikke for at vår lidelse med umiddelbar virkning skulle opphøre, men for at vi alle en dag skal kunne reise oss fra lidelsen.

Dette er dagen da all smerte finner sin gjenklang i Han som gjennomgikk smerten uskyldig, for vår skyld. Dagen da livet kanskje mer enn ellers er ekte, i det at livets skyggesider trekkes frem i lyset, og får være der.

Egentlig utspiller hele livet seg mellom langfredag og påskedag. Mellom smerten og frigjørelsen, mellom mørket og lyset, mellom død og liv.

Så er det kanskje ikke tilfeldig at vi feirer påske ( om man nå gjør det for å minnes Han som overvant døden for vår skyld, eller for å feire muligheten til å bli brun, hylle løypemannskapenes uovertrufne løypemaskiner, lovprise Kvikk lunsjen og de stadig flottere hyttene...) akkurat på dette tidspunktet på året;
Når naturen veksler mellom død og liv, mørke og lys, kulde og varme.

Det er som om alt rundt oss minner oss om disse dagene, om spennet i hendelsene, fra den ytterste sorg, mørke og forlatthet på langfredag, til den ultimate seier og glede på påskedag.

Jeg har ikke vokst opp med hytteliv i påsken, men vi bodde slik til at påsken ble fylt med skiturer på høyfjellet om dagen, og brukt til lek og sykling på vårvåte grusveier om kvelden.
Det var spennet mellom vinter og vår.
Lengselen etter det nye livet, og påminnelsen om den kalde vinteren.
Vissheten om at livet innebærer begge deler, og at de følges av hverandre.

Så idag, på vandring mellom langfredag og påskedag, fant en tanke sin vei inn i bevisstheten:
Det er ikke frost i bakken hele året; på et tidspunkt må den slippe taket for solens varme stråler.
Livet derimot, som spirer og gror, det er tilstede hele året. Enten som utsprunget blomst en høysommerdag, eller som tålmodig frø i jordens mørke muld en vinterdag.
Livet er der, alltid, selv når det er omgitt av mørke og død.

Og så venter vi, med glede og undring, på livets påskemorgen.


1 kommentar:

Minda sa...

"Egentlig utspiller hele livet seg mellom langfredag og påskedag. Mellom smerten og frigjørelsen, mellom mørket og lyset, mellom død og liv."

Liker! Nydelig skrevet! :)