Austavinden

Årets første måned forsvant i kastene til en iherdig østavind. I nesten fire uker kom den farende ned fra fjellet, ut fjorden, og traff oss med en tidvis øredøvende styrke. Det var som om den gang på gang prøvde å fortelle meg noe, få meg til å skifte retning, ombestemme meg, tenke om igjen, eller ikke tenke i det hele tatt. En følsom østlending gav opp, og søkte tilflukt i byen.
I dag lå imidlertid fjorden atter en gang blank, solen kysset fjelltoppene med gull, og stillheten senket seg over fastklorte vestlendinger og deres hus.
Plutselig gikk det an å puste dypt ned i lungene igjen, uten å samtidig svelge en god munnfull med sjøsalt og ulende vindkast. Det var ikke lengre nødvendig å rope høyt for å høre seg selv tenke, eller gå krokbøyd mot en usynlig hånd som trykker deg mot bakken.
Nei, det var det stille, så stille at tankene igjen finner sin vante boltreplass, og de frådende skumtoppene på følelsene løser seg opp, ser seg tilbake og undres hva som skjedde.

Jeg tok på meg den gamle blå varmedressen min. Min følgesvenn gjennom mang en vinterdag i stallen, og iført farfars gummistøvler, str 48, tok jeg inn vårlufta og vannet der jeg spylte vinduene for det fastgrodde sløret av havsalt som har frarøvet meg utsikten en måneds tid. Når fjellene atter ble synlige også fra innsiden av vinduene, satte jeg meg under månesigden og skuet utover bygdene som speilet seg i fjorden, og fjellene som kappes om å kneise stoltest mot en himmel overstrødd av små saltkrystaller.
Jeg fylte lungene med duften av håpet om vår, våt mose, og en eim av forgjengen tid; varmedressen lukter fortsatt fjording og sagmugg, møkk og høy, glede og ettertanke, selv ti år etter at det kapitlet ble lukket.
Og på fantasiens endeløse runddans smilte jeg tilbake til drømmene jeg hadde den gang livet var ute, blant skog og lyng, hest og høy, snø og stjernehimmel. Den gang lykken var en låvebru under tusenvis av stjerner, og drømmen var diffus, og derfor så mulig.

Jo, man blir tankefull når stormen stilner...