Små og store lys

Ikveld tok jeg meg en liten sykkeltur i Djupadalen, turområdet jeg har blitt så glad i her. Langt uti skogen, under de mørke furutrærne stoppet jeg opp og nøt synet av fullmånen, stjernene, og kjente hvordan den kalde luften klarnet tankene. Nesten som å være i skogen hjemme - og det er sjeldent jeg har opplevd på vestlandet :)
Anyway, i starten av en ny uke begynte jeg å tenke på hvordan månen, når den er full, og lyser som sterkest, overskygger stjernene. De blekner helt i nærheten av månens voldsomme lys (som ikke er fra den selv engang... bare for å dra inn enda en analog...) For all del, en fullmånekveld er helt fantastisk, og det er få ting som er så vakkert som månelys, enten det er over snøkledd skog i norge, gnistrende i all sin prakt, eller mykt over en afrikansk landsby. Jeg blir alltid fascinert av hvor enormt lyst det blir når månen sprer solens lys utover oss. Men, det er enklere å se stjernene når månen ikke er full. Og det er minst like storslått. Når du legger hodet bakover til du nesten svimler, og ser milliarder av små og større lyspunkt over deg. Noenganger tettpakket, andre ganger mer spredt. Merkelig nok føler jeg meg mindre under den himmelen enn under den opplyste fullmånehimmelen.

Og selvfølgelig drar jeg en analog til livet ut av dette da, det var vel ingen overraskelse:)
Spørsmålet er; er det enklere å fokuser, og ikke minst oppdage alle de små lyspunktene når dagene befinner seg i den noe mørkere enden av fargeskalaen? For all del, jeg tror himmelen, og dagene, kan bli så mørke for oss mennesker at vi ikke makter å se lyspunktene - men på den andre siden, hvis hver dag skulle være opplyst av en fullmåne - ville vi da noensinne legge merke til stjernene? De som leder oss på vår vei? Tja? hva tror du?
I alle fall vil jeg anbefale en tur ut under stjernene. Det er de vi lever under, men så er det opp til deg om du vil løfte blikket og se på de i ny og ne, eller kun fokusere på veien du selv setter dine spor på....

Forandringens tid

På mange områder av livet skjer det forandringer for tiden, både på godt og vondt. Ikke alltid like gøy at livet er dynamisk, men samtidig er det jo nødvendig for fremdriften i livet. I ettermiddag møtte jeg to mennesker som begge fortalte om hverdager laaangt fra min virkelighet, men med et innhold jeg tenkte "Ja, sånne ting har jeg lyst til å holde på med også!!!" Om det er en ting jeg har fått lov til å oppleve i løpet av ukene her i Haugesund, så er det å bli kjent med helt nye mennesker, høre nye livshistorier, nye syn på ting, få nye impulser, ideer. Rett og slett forandres. Det er spennende, og jeg kommer alltid ut av disse møtene litt forandret. Det å se sitt eget liv i lys av andre mennesker tror jeg er livsnødvendig. "Det er i møte med andre mennesker vi selv blir mennesker" vel, jeg tror det ligger mye i det :)

Og så er dette tiden for å gjøre andre ting enn de vante. Som ikveld; jeg skal på musikaløving! Jepps, lenge siden jeg har spilt musikal nå, men neste uke skal jeg altså spille gammel skummel (eller er hun egentlig skummel?) dame i pionerkirkens Julemusikal. Så nå går det i replikkøving her. Jeg setter utrolig stor pris på å få lov til å bruke andre sider av meg selv enn de som foreløpig får plass i min rolle som medisinstudent - og jeg griper de sjansene som byr seg :)

Ha en riktig god helg dere!

Å bestige et fjell

"Vurder aldri høyden på et fjell før du har besteget det, først da ser du hvor lavt det var!"
sa min kjære venninne Irene til meg ikveld. Åh, om jeg kunne la det virkelig komme inn under huden på meg, virkelig være noe jeg styrer etter i hverdagen.
Jeg tviler på det bare er meg( selv om jeg har lett for å tenke at det bare er meg noen ganger) som tenker slik. Som ser utfordringene som gigantiske fjell,og meg selv som en liten pusling ved bunnen.
Og i skyggen av fjellet foran meg har jeg så lett for å tro at "alle andre" er bedre fjellklatrere enn meg selv, At alle andre har en mye bedre forutsetning for å bestige fjellet, men at jeg selv mangler den.For Irenes motto sier så mye om oss mennesker; vi vurderer så ofte utfordringene ut fra vår egen forestilling om hvordan tingene er. Men hvordan kan vi egentlig uttale oss i det hele tatt før vi har tatt fatt på de, før vi har besteget fjellet, og i ettertid ser tilbake på turen?

Har du noengang kjent følelsen av å sitte på en fjelltopp, med et nytt perspektiv, med den tunge turen forsatt dirrende i beina og slitende i pusten, og kjent på den lykkelige følelsen av å ha klart det? Og da kunne tenke tilbake på de gangene i løpet av turen du gikk med krum rygg, tynget av brattheten i stien foran deg? De gangene pusten ikke strekker til? De gangene du måtte ta en time-out? De gangene du satte deg ned og kikket ut over landskapet som lå under deg. Enda ikke på toppen, men allikevel med en helt annen utsikt enn den du hadde ved bunnen av fjellet?

I tider som dette, da utfordringene bygger seg opp, hjelper det meg å vite at om enn jeg ikke har nådd toppen, så har jeg lov å sette meg ned underveis. Ta en pust i bakken, gjenvinne balansen, gjenvinne pusten, og nyte den utsikten som brer seg ut fra mitt ståsted i livet akkurat nå. Og den utsikten er vakker, virkelig vakker. For jeg vet at jeg ikke har gått hit alene, og jeg vet at jeg ikke kommer til å gå videre alene heller.
Så får de springe forbi meg, de som har pågangsmot til det. Forhåpentligvis vil jeg en dag kunne heie de videre mens jeg med god samvittighet tar meg en pust i bakken :)

God natt dere! Også fjellklatrere trenger søvn :)

Livsoppretting

Har du noengang følt deg mislykket? Følt at uansett hva du gjør blir det liksom aldri nok? For når du har nådd ett mål, så har målet plutselig flyttet seg, og kravene blitt så mye høyere, så mye mer uoppnåelige. Har du noengang følt at du blankpusser et selvsikkert ytre som ikke på noen måte gjenspeiler den usikkerheten som lurer rett under overflaten? Har du noengang tenkt som så at "dette er jeg rett og slett ikke bygd for - alle andre, men ikke meg"? Har du noengang vurdert å bare kutte ut, bare stoppe opp, gi opp, prøve noe annet? Har du noengang angret på ting du har gjort? eller ting du ikke turde å gjøre? Har du noengang kjent på frustrasjonen over at det du trodde du trang viste seg å være feil i det øyeblikket du fikk det?

Vel, i så fall har vi noe til felles du og jeg :)
I kveld tuslet jeg i regnværet etter å ha frustrert over alt jeg ikke kan ( typisk å fokusere på det heller enn å fokusere på det jeg faktisk kan, takler, ja, endog er flink til!!) og lurt på hvor i heite min plass i helsevesenet, i livet, er. Så går jeg på bibelgruppe, hvor vi blant annet spiller en sang jeg har hørt så utrolig mange ganger før, men som plutselig fikk en enormt mye større, dypere betydning for meg.....


When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse.

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

And high up above earth or down below
When you're too in love to let it go
But if you never try you'll never know
Just what you're worth

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Tears stream, down your face
When you lose something you cannot replace
Tears stream down your face and I...


Tears stream, down your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down your face and I...


Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you.

.... og for en hvile i å tenke at det perfekte trenger ingen som kan fikse det, mens jeg, med alt jeg er, jeg trenger fiksing, "oppretting", og jeg kan få det, kun ved å legge meg der jeg hører hjemme; på Pappas fang...

Lege? Jeg? Tja......

jeg lurer på om det er den friske sjølufta som gjør at jeg bobler over av tanker og funderinger i disse dager jeg. Noe er det i alle fall, for det skal lite til før det blir overload her, desto flere innlegg her :)

Idag tok jeg meg en fridag fra sykehuset - for å teste ut hvordan Høyskolen i Haugesund gjorde seg som lesesal for farmakologistudier. (For dere som ikke er inne i den til tider noe bisarre medisinske sjargongen så er farmakologi altså læren om legemidler, deres virkning i kroppen, og kroppens innvirkning på legemidlene) Så fridag?? vel, det kommer an på øyet som ser det sikker. Men det var godt å ha en dag hvor jeg kun hadde meg selv å forholde meg til (noe egoistisk men men :)
Og innimellom en egentlig svært så effektiv lesedag lot jeg tankene fly litt, godt hjulpet av sitatet "nyt følelsen av å lære" fra ei venninne. Og ja, det er faktisk en utrolig god følelse - jeg har privilegiet å få lov til å lære utrolig masse, om ikke alt er av like stor nytte, så innser jeg etter noen uker på sykehuset at dette faget jeg foreløpig har viet 4 år av mitt liv til, er både gigantisk, og utrolig viktig. Praksisperioden er vel mer enn noe annet en kjempeanledning til å opparbeide et ønske om å lære mer - definitivt.

Og samtidig som denne takknemligheten over å få lese og lære virkelig setter seg fast rundt hjerterota, så er det en annen tanke som slår seg ned: kommer jeg noen gang til å jobbe som lege? HÆÆÆÆ??? et vanvittig spørsmål kanskje sier du, her legger jeg ned ufattelig mye tid, bekymring og krefter i et studium som tidvis krever aaaltfor mye. Og så går jeg her og lurer på om jeg skal bli lege??? Selvfølgelig skal jeg bli det!!!! Eller......?
Nei,akkurat nå vet jeg ikke. Joda, lege på papiret, men utøvende? Tja, kanskje? Kanskje ikke.

"Oida, nå går Ingvill inn i en krise her" tenker du kanskje. Men neida, slapp av. Sannheten er vel bare den at jeg har fått lov til å senke skuldrene noen hakk i løpet av den siste tiden. Og kanskje, forhåpentligvis, er jeg på vei til å klare å leve litt mer i hverdagen, i den dagen jeg har fått akkurat idag, enn en eller annen gang i fremtiden når jeg har oppnådd ditt og datt. For sannheten er vel den at jeg har svært så lett for å legge planer langt frem, og jeg vet hva jeg forventer av meg selv og mitt liv for å være fornøyd. Og når jeg for drøye 4 år siden begynte på medisin ble liksom planen klar; Jeg skulle gå på medisin, og så kjapper enn svint komme meg leeengst bort fra norge for å jobbe som lege for de som ingen lege har.
Og kanskje blir det slik, kanskje ikke - uten at det er noe nederlag.

Poenget er vel at det at "veien blir til mens en går" som jeg ynder å si når folk spør om hva slags spesialisering jeg tenker på, det gjelder for denne dagen også :) og godt er det!

Så idag er jeg Ingvill, 27 år, blant mye annet medisinstudent. Hva jeg er om ti år, og hvor jeg er om ti år, det er ikke godt å si, og det er heller ikke noe automatikk i at det blir lege. Kanskje :) Uansett håper jeg at jeg da kan se tilbake og si at jeg virkelig var til stede i hver en dag jeg fikk :)

Bla bla, nå skal jeg snart ut i sjølufta igjen, så da kan det vel fort skje at det ikke blir så lenge før det kommer et nytt innlegg her. Den som lever får se :)

Et kjempestort luksusproblem...

...eller egentlig blir det feil å kalle det et problem, for det vil man helst finne en løsning på, og mitt "problem" ønsker jeg ingen løsning på!

Jeg er UTROLIG fornøyd! Har akkurat startet min tid som 27åring, og det omgitt av en bråte gode mennesker. Her er jeg altså, i Haugesund, samme sted, samme hybel som jeg for tre uker siden følte som "å bli satt på sidelinjen i mitt eget liv" Vel, jeg er definitivt ute og løper på banen igjen!
17 stykker var vi her i kveld, både nye og gamle bekjentskaper, mennesker som utfordrer meg, som støtter meg, som gir meg nye perspektiver på livet, alle på hver sin måte. Og jeg bobler over av glede og energi (tenk, jeg har scoret som "introvert" på diverse personlighetstester!!!) over å befinne meg midt i dette - midt i livet! Midt i livet mitt her i Haugesund. Jeg koser meg, å som jeg koser meg- så fort kan altså livet snu, og det er mennesker som gjør det hele!
Til helgen skal jeg en tur til Bergen, ta et sup av livet mitt der, treffe gode mennesker der også, le, gråte, prate og oppleve, være, være i hverdagen, i den gode samtalen, i det gode nærværet. Nærværet som for meg, og helt sikkert alle mennesker i større eller mindre grad, er så enormt livsviktig for å overleve, for å være menneske. I en eller annen sangtekst jeg har hørt heter det at det er relasjonene som gjør deg til menneske, og jommen tror jeg ikke det er sannheten. Så skulle jeg bare ønske at alle var like heldige med relasjonene sine som jeg er.

Det er igrunnen sjeldent at jeg sitter oppe og blogger når jeg egentlig skulle sove, men idag måtte bli et unntak, det var for mange hyggelige tanker som måtte få sitt utløp.

Så til dere alle, takk for at dere bidrar til at jeg er meg, og at jeg utvikler meg, at livet mitt ikke er statisk men dynamisk!! TAKK!!!!!!

Det gode liv på Haugalandet

Livet er sannelig dynamisk, og godt er det! Helgen går mot en slutt, og enda en ny uke her nede på sørvestlandet er i ferd med å starte.
Jeg har hatt en fantastisk helg, med både nye og gamle bekjentskaper. Min kjære gode venninne Irene tok en tur over dammen fra Stavanger, og vi storkoste oss sammen! Igår inviterte Jørgen på fisketur ute ved kystens perle på Torvastad, og selv om det ikke ble noe fisk, så så vi både havørn og fikk oss en god stund ute på havet, helt herlig, selv for en landkrabbe som meg :)

Jørgen ved roret og Irene nyter utsikten! Hva er vel bedre enn gode venner, godt vær, fantastisk utsikt, hav og himmel?


Vi var godt fornøyde med lånet av kjeledresser og redningsvester. Noe vanskelig å bevege seg i, så vi følte oss litt bamsete :)

Forrige helg var jeg på road trip med Stig og David, blant annet til Karmøy. Det ble både drive in og en kaffe i norges sommerby, Skudeneshavn, som for øvrig var svært så kald!!


Tre gode venner ved Haraldsstøtta

Gutta skuer utover. ikke rart legene i Haugesund tror vi har tatt med oss et basketlag når snitthøyden på gutta er 185!!! Minst!

En annen faktor som gjør livet i Haugesund bedre og bedre er at jeg har funnet meg en menighet; pionerkirken. Her blir jeg utrolig godt mottatt, og i løpet av en uke har det blitt både to møter, et mindre fellesskap (som forresten var utrolig bra!) og en spillekveld. Det varmer å bli tatt så godt imot, og det er utrolig kjekt å bli kjent med nye mennesker også.
jepps, livet er absolutt på opptur!

Nå har jeg nettopp vært ute og løpt i byheiene i noen timer, og er klar for kveldens møte i kirken (PK som jeg har lært det heter for de "innvidde":)
helgen har vært god, og jeg er takknemlig til alle involverte! Så er det bare å hive seg ut i neste uke, og de oppturer og nedturer som venter der !

Ha en flott uke alle sammen!

Linedanser

Da ei venninne en dag her spurte hvordan det stod til med meg her i Haugesund, siden bloggen min gav uttrykk for at det ikke var så enkelt, fant jeg ut at det var på høy tid å skrive noen linjer igjen.
Nå har jeg snart vært 3 uker her ute på Norvegens forblåste kyst. Horisonten har blitt et dagligdags syn, og livet har gått inn i en vant gang igjen.
Det er gode, men til tider svært utfordrende dager. Noe av det mest utfordrende er at jeg aldri vet hva de vil inneholde, hvilke situasjoner jeg kommer opp i, og hvilke mennesker jeg kommer til å møte.
Men sannheten er den at selv om det er slitsomt ,sovner jeg nesten hver kveld med en takknemlighet for det jeg har fått oppleve, og menneskene jeg har møtt. Og ikke minst en takknemlighet for at jeg ble tildelt et så langt strå her i livet. Det fyller meg med ydmykhet til livet når jeg møter så mange mennesker som daglig kjemper med det, på den ene eller den andre måten. Og i noen absurde øyeblikk, som på den svært så high-tec operasjonssalen, eller i undervisningen hvor medisinens enorme fremskritt legges frem, engster jeg meg for å se på mennesket som en teknisk gjenstand til bruk for de utrolig fantastiske medisinske fremskritt vi kan by på.
Gikk igjennom en del gamle dikt og tankerekker på dataen min idag, og kom over denne tankerekken jeg skrev etter et sterkt pasientmøte ifjor. For å si det slik; disse tankene dukker stadig opp hos meg, og jeg håper de vil fortsette å gjøre det så lenge jeg skal befinne meg i dette medisinske landskapet.....

Om øynene er sjelens vindu, så var det dugg på de vinduene jeg stirret inn i på rom 423 idag.. Du lå der alene på rommet, med kroppen mer eller mindre dekket av ledninger, og i en seng omringet av tikkende og pipende aparater. Du enset såvidt at vi kom inn; en ung lege etterfulgt av 2 medisinstudenter som ivret etter å få påfyll i et ganske så tomt kunnskapsbeger. Jeg skal medgi at hjertet tok et ekstra hopp da jeg på previsitten fikk høre at du var gått i stans «men vi fikk liv i han igjen». Det ekstra hoppet døde dess fortere ut da jeg så fødselsdatoen din; født i 1915.... Hvorfor gjennopplive en mann som virkelig har nådd livets høst? «HLR – var ikke klarlagt», var legens respons....
De tåkete øynene klarnet et lite øyeblikk. Nok til å svare legen som stod bøyd over sengen din for å se an din tilstand. De møtte mine, jeg, som stod der ved fotenden av senga med armene hvileløst fra en stilling til en annen. Som for å lette på ett eller annet usynlig indre trykk. De talte til meg, de tåkete vinduene. Det var ikke et rop om hjelp, ikke en stille bønn om nærhet, gode ord, trøst. Men ut av tåken lyste det et «hvorfor?» Og i meg raste kampen mellom sinne, sorg, smerte, og et inderlig ønske om å gjøre godt. Mellom medisinens overstrukkede grenser, og medmenneskelighetens og etikkens motsvar.Det beste.... for hvem? For han? For meg, og min selvtillit som fersk kliniker? «Vi fikk liv i han igjen...» liv??? hva slags liv?
Kognitiv svikt... Ordene ble ikke uttalt, men etter som minuttene gikk uten at mannen bak de tåkete vinduene gav respons på legens spørsmål, lå tanken der hos oss alle.
Klarheten i øynene var borte igjen, som om gardinene atter ble trukket for. «Hvorfor´et» ble borte, og igjen lå mannen, mett av dage, med et nytilført HLR- i journalen.... Og idet vi trasket ut av rommet for å suge mest mulig kunnskap ut av neste pasientmøte, innså jeg hvor enormt viktig, og vanskelig det er å balansere på medisinens og etikkens slakke line....




En linedanser har alltid en retning, og et mål for øyet. Linen kan vaie hit og dit, og det kan være vanskelig å balansere. Det enkleste er i mange tilfeller å hoppe av. Men da når man ikke målet. Hva mine store mål er vet jeg ikke, men en ting vet jeg i alle fall; i denne medisinske verden er et stort mål å ikke betrakte mennesket som en gjenstand for mitt velbefinnende, som lege, som medmenneske, som intellektuell utøver av en vitenskap som kanskje i noen tilfeller har lett for å se på selve utøvelsen som et mål i seg selv.....
Men jeg trenger gode hjelpere til å holde meg oppe på linen....