tirsdag 13. juli 2010

Ett steg til..



Det er kveld hjemme på Notodden, og imorgen reiser jeg for å på mange måter starte et nytt kapittel i mitt liv.. På torsdag tar jeg fatt på min første legejobb.. Etter 4 1/2 års utdanning skal jeg altså trå ut i dette store havet av muligheter. jeg har funnet min første øy; attføringssenteret i Rauland, på Telemarks tak. Omgitt av nydelig natur skal jeg tilbringe 5 uker med ulike mennesker og ulike behov. Jeg aner ikke hva som møter meg, men på mange måter er det greit...


Og i dette ligger en erkjennelse av endringer i livet. Aldri har jeg hatt så lite peiling, så få tanker om hva fremtiden bringer, og ironisk nok har jeg aldri vært så rolig for fremtiden heller.

Den hardeste delen ved studiet er ikke lengden, det er heller ikke mengden kunnskap som skal inn. For meg er den tøffeste delen den stadige kampen med meg selv. Kampen om ikke å overmannes av "alle-andre-syndromet", som til stadighet sammenlikner andres beste sider med mine dårligste. Kampen for ikke å innsnevre mine fremtidsutsikter til fag jeg ikke har hjerte for. Å unngå å bli overmannet av min svært begrensede innsikt i et helsesystem jeg ikke liker, eller sammenlikne min karakterutskrift med "A-rytternes". For meg er definitivt det vanskeligste ved å studere medisin den mentale påkjenningen jeg gir meg selv ved stadig å sammenlikne meg med andre, ved stadig å anta at jeg kan så mye mindre enn andre, og ved stadig å tro at jeg må kunne alt innen jeg kan motta vitnemålet mitt. Redselen for ikke å være god nok, for ikke å lykkes, for å feile - med fatale følger, eller er det redselen for å skuffe meg selv? Redselen for å ikke takle arbeidet? Redselen for rett og slett ikke være egnet, bare at universitetet ikke har funnet det ut enda? Redselen for at det hele var en feil, en tabbe, jeg skulle aldri vært her i utgangspunktet?


Det har vært en tung vinter, å gå fra å være så enormt sikker på at det er lege jeg skal bli til så å ikke ha noen aning... livet har tatt en sving, og jeg vet ikke hva som ligger bak den, men jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på dette veistykket, på dette trappetrinnet, og ta inn over meg alt som finnes akkurat her - og det er mye. Så vil tiden vise når det er på tide å ta fatt på et nytt trinn.

Og spørsmålene? Tvilen? Joda, de er der de, men jeg lærer sakte men sikkert å leve med de. Helt borte blir de nok aldri, men jeg kan la være å fokusere på de - og heller fokusere på alt det fantastiske jeg får lov å ta del i...

Noen spurte meg i vinter om jeg angrer på at jeg begynte å studere medisin. Nei, jeg gjør ikke det, for gjennom det har jeg fått lære så enormt mye om meg selv, om mennesker, relasjoner,og ikke minst har jeg fått lov til å bli kjent med så utrolig mange gode mennesker. Men hadde jeg valgt idag hadde det kanskje blitt noe annet, og det hadde sikkert også vært bra....

Men nå er jeg altså her, på vei inn i en jobb jeg gleder meg over, er spent på, undrende til, og har forventinger til. Først og fremst fordi jeg skal få lov til å møte nye mennesker, og jobbe tett med mennesker.

Og nettopp i det spennet befinner livet mitt seg nå; mellom tvilen og troen, mellom angsten og lykken, mellom forventingene og utfordringene.... i endring.......

--------------------------------------------------------------------------------------------
One more step..

It´s evening in my hometown of Notodden, and tomorrow I´m leaving town to start a new chapter in my life.. Thursday I´m starting in my first job as a doctor.. After 4 1/2 years of education I´m stepping into this big ocean of possibilities . And I´ve found my first island; a center for workrehabilitation in a little place called Rauland up in the norwegian mountains. Surrounded by beautiful nature I´ll spend 5 weeks with people of different needs. I have no idea what lies in front of me, but in many ways it´s ok..

This is a cognition of the changes in my life. I´ve never known so little about what lies in front, and ironically enough I´ve never been so calm about my future either...

The hardest part about my study isn´t the length, nor the amount of knowledge thats supposed to stay in my head. For me the toughest part is the ongoing battle against myself. The battle of not be taken by the "all-others-know/do-so much more-syndrome", that keeps comparing my weakest parts with others strongest sides.
The battle against constricting my futureplans to professions I don´t really care for. Or comparing my grades with those who get straight A´s all the time.
For me it is definitely the mental struggle that´s the hardest. The struggle I put on myself by constantly comparing, by assuming I know so much less than all the others, by constantly thinking I need to know everything before I can receive my diploma. The fear of not being good enough, of not succeeding, to fail- with fatal consequences. Or is it just the fear of being disappointed because of my self? Fright of not managing the work? The fear of not being usable for this profession at all? That it was all a mistake,that I shouldn´t be here in this study, towards the role as a doctor at all?

It´s been a hard winter, the road from being so sure this is the way, to not knowing at all... life´s taken a turn, and I don´t know what´s behind that turn, but I´m trying to focus on this part of the road, on this step of the stair, and to live in, and be in all that´s arround me right now. Because that is much! And then time will show when it´s time to move to the next step.

And the questions? The doubt? Well, they´re still there, but slowly I´m learning to live with them. I guess they´ll never disappear, but I can learn not to focus on them, and rather focusing on all the fantastic things I´m allowed to take part of..

Someone asked me this winter if I regret starting med.school. No, I don´t, because through the study I´ve learnt sooo much about myself, about people, relations, and I have met so many good, beautiful people. But if I had choosen an education today, it might have been something completely different, and I guess that too would have been good...

But now I´m here, on my way into a job I´m exited to be in, and at the same time full of questions too. I´ll get to work close with people, wich I really enjoy!

And here, in this span my life is right now; between faith and doubt, between agony and happiness, between anticipations and challenges.... ever changing....

1 kommentar:

Anonym sa...

Du er så full av visdom.
-j-