Alminnelige mennesker

Rett før jul tok Olav frem den amerikanske filmklassikeren "It´s a wonderul life", fra 1946. Den omhandler en mann som, skuffet over alle drømmene som gikk i vasken, får besøk av en engel som viser han hvordan verden ville vært dersom han aldri var født. Som ung drømte han om å reise fra den lille byen, bygge noe stort, bli berømt, gjøre noe som kunne være til nytte for mange mennesker, men livets underfundigheter gjorde sitt til at han aldri kom seg ut av byen. I steden overtar han farens mikrolån-bank, han gifter seg og blir familiemann. Ikke mye å vise til, eller??

Jeg ble gående og tenke på filmen ute i skogen idag, og hvor aktuell den er enda idag. Abraham Lincoln skal visstnok engang ha uttalt at "Gud må være glad i alminnelige mennesker, siden han har skapt så mange av dem". For mange, meg selv innkludert, har det ligget noe skremmende idet; å være et alminnelig menneske. Jeg vil så gjerne BLI noe, GJØRE noe, som har innflytelse, som endrer verden (eller i alle fall er med på å endre verden)
Mine håp og drømmer MÅ oppfylles, ellers, hvem er jeg da?

Noen, kanskje særlig de av dere som har levd lengre enn meg, vil nok si at "jaja, sånn er det alltid med ungdommen, drømmer og drømmer, bare vent til virkeligheten innhenter dere, da roer dere dere nok ned"
Jeg vil ikke roe meg, jeg vil fortsette å drømme, fortsette å håpe, for jeg tror det er viktig, jeg tror det er enkeltmenneskers drømmer og håp som bringer verden fremover. Som skaper nye ting, som endrer samfunn ( både til det bedre og til det verre), som gjør mennesker ukuelige, og som skaper grunnlag for fredspriser - og dens vinnere.

Nå er det dog bare slik at det er kun et fåtall av verdens befolkning som vinner fredspriser (nok flere som gjør seg fortjent til de, men det er en annen historie) Det er kun et fåtall som finner opp kruttet (sikkert egentlig kun en, og hvorfor skal vi egentlig finne opp kruttet på ny??) og kun et fåtall som ender i historiebøkene.( synes å huske historiebøkene er tykke nok som de er, så kanskje like greit at ikke alle ender der..)

Allikevel tør jeg våge å påstå at ethvert menneske endrer verden.

Ikke ved noe som gjør at verdenspressen løper ned døren nødvendigvis, nei, de aller fleste verdensforandrende hendelser, og mennesker, lever ganske så anonyme liv. Kun omgitt av menneskene i sine nærmeste kretser, det være seg få eller mange.
Likefullt har hvert eneste av alle oss "alminnelige" mennesker i oss det at vi endrer verden - simpelthen ved å være til. For verden ville vært en helt annen om vi ikke var til. Ja, solen ville forstatt stått opp, gått ned, mennesker ville fortsatt vokst opp, mange ville forstatt vært fattige,noen ville fortsatt vært motbydelig rike, noen ville vært lykkelige, andre ville vært ulykkelige, men for de menneskene som har tillatt oss å bli en del av deres liv, og for de som har blitt en del av vårt eget liv - så ville verden definitivt vært annerledes om vi ikke hadde vært her...

Er ikke det noe å ta med seg inn i det nye året? DU endrer verden, ved simpelthen å være den du er, på jobb, blant venner, i nabolaget, på butikken... I hvert møte med et menneske er det essensielt at DU er tilstede, ellers ville møtet aldri funnet sted...

Så lever vi, år ut og år inn, kanskje blir drømmene mer preget av virkeligheten etterhvert som vi vokser opp, kanskje tenker du at du er så "alminnelig" at du ikke utgjør noen forskjell... men kanskje er det nettopp din "alminnelighet" som gjør at kollegaen din setter pris på deg, at naboen lurer på om du har tid til en prat, eller at damen på butikken synes det er så koselig når du gir henne et smil?

Og dermed går vi alle inn i historiebøkene, våre navn, våre minner skrives ned i hjertene til de vi omgås...

Velsignet nyttår til oss alle sammen, alminnelige ( al(l)-minnelige......) mennesker :)

God jul ?

De ventet en konge, en utfrier, en som kunne gå i spissen for et politisk opprør mot undertrykkerne. De ventet et seierstog, vunne slag, en ny mann på tronen.
De ventet en helt, en som ville bringe en tidlig versjon av Hollywoods "happy ending" til et folkeslag i mørke. De ventet en som kunne innfri deres forventninger, håp, illusjoner.
Og de lette etter han der man leter etter en konge, der man leter etter enkle veier til raske seiere. Men han kom ikke...

..ikke der. Ikke inn i illusjonenes palasser, ikke inn i opprørernes forsamlingslokaler. Han kom ikke til de vellykkede, ei heller til de som søkte de lettvinte løsningene eller de seiersrike opptogene.
Men Hans komme gav håp om en dyrekjøpt seier en gang for alle - for de som bøyde seg ned for å se han.

Jeg tror ikke røkelsen vismennene hadde med var nok til å fylle rommet Han ble født i, med julens dufter. Maria hadde neppe pinnekjøttet ferdig til sultne gjetere og forloveden. De syv sortene var nok ikke bakt, ei heller var krybbene skurt med grønnsåpe for å få den riktige julelukten. Josef hadde nok ikke funnet det fineste treet, eller pusset sølvet som hadde ligget godt nedpakket siden forrige jul. Hadde han kanskje vært ute på Betlehems marked tidligere på dagen for å kjøpe inn de siste presangene, siden han ikke hadde hatt tid til det før, opptatt som han var med alt snekkerarbeidet. Gjeterne hadde neppe husket å pakke sauene inn i glorete papir, eller kanskje hadde de gjort det bevisst - for å spare miljøet.
Nei, alt i alt var det nok ingenting som var klart for å feire jul. Lurer på om de hadde skrevet julebrev til venner og bekjente...
"Kjære alle sammen! året har bydd på mye nytt. Maria, nå nettopp fylt 14, venter barn. Vi har ikke giftet oss enda, men vi er trolovet. Josef tjener såvidt til livets opphold som snekker, og selv om han ikke forstår alt Maria forteller han om engler og slikt prøver han så godt han kan å støtte henne. Som dere alle vet har keiser Augustus sendt ut befaling om at vi skal innskrives i manntall, og for oss betød det en lang vei opp til Betlehem, siden jeg er av Davids hus og ætt. For Maria var det en påkjenning.... "
- kanskje kunne brevet vært noe slikt, eller de kunne valgt å fremheve alt det fine de hadde opplevd det året, trolovet og greier, det hadde da ikke vært nødvendig å legge ut om dette barnet de ventet..utenfor ekteskap..

Jeg vet ikke jeg, kanskje var Maria så guddommelig som ikoner og katolske bilder fremstiller henne, og kanskje var Jesus så godt fødd, så lysende, så ren som han også fremstilles. Kanskje luktet det faktisk røkelse i stallen, og kanskje var det ikke så ille...
Eller kanskje var Maria akkurat så redd som en 14 år gammel førstegangsfødende kan være. Kanskje var Josef akkurat så forvirret og fortvilet som en mann som skal tro på at hans forlovede er blitt gravid med Den Hellige Ånd, bør være. Kanskje luktet stallen akkurat så ille som en dyrestall gjør når ingen har hatt tid eller overskudd til å gjøre rent på en stund.
Kanskje var fødselen hard, voldsom, slik den er for de fleste, i hvertfall om man ikke bor i norge i 2010.
Og kanskje var alt det Maria gjemte i sitt hjerte og grunnet på, ispedd en frykt, en undring, kanskje enda tvil?

Men Han kom. Han gjorde seg så lav han kunne, så totalt ydmyk og sårbar at det kreves en Gud å se HVOR lav han gjorde seg.
Et guttebarn født utefor ekteskap, i en stall, i den usle byen Betlehem, i et okkupert land, født til å bli flyktning.... Jommen sa jeg konge...

Han ledet ikke noe seierstog, ikke her nede. Han vant ingen overveldende seier, ikke i menneskelige øyne.
Han vokste opp, og ledet en gjeng tvilende og snublende menn til å følge han, fortsatt tvilende og snublende. Men Han, det lille, sårbare, ydmyke barnet født utenfor alle rammer for gode familier og møblerte hjem, vant den eneste seier som betyr noe; seieren over døden, og vår adgang tilbake til vår skaper.

Så er spørsmålet om vi leter på de rette stedene etter han, med de rette forventningene... Tør vi å bøye hodet, gå inn i stallen, vende oss vekk fra det akseptable, og ta imot han som ble uakseptert for at vi skulle bli akseptert?

God jul dere! kos dere med familie, god mat, gaver, og alle gode tradisjoner, men hva med å stoppe opp og fundere litt... kanskje kjenne lukten av smerte, frykt, uvisshet, ydmykhet og sårbarhet, alt for vår skyld.....

Hjemme hos... igjen

Siden responsen var så stor på hjemme-hos reportasjen i februar fant jeg ut det var på tide med en ny en :) I fare for å fremstille meg og mine samboere som noen evige rotekopper, og vår leilighet som alltid like ekkel, gir jeg dere allikevel et lite innblikk i hvordan en kald studentleilighet kan se ut kvelden for eksamen, når bøker og forelesningsnotater fungerer både som gulvteppe og tapet, og pepperkaker er middag god som noen :) Gjett om vi gleder oss til tid og overskudd til å rydde og vaske :)!!! Men koselig, det har vi det nå :)



Berri, meg og Minda. Det skal sies at jeg og Minda hadde vært på fest, det hadde ikke Berit :) Vår stue, evt lesesal. Her utføres timer med dyp konsentrasjon, kun avbrutt av dans ;)


Å bruke tid på å vaske klær er bortkastet, og de blir resultatet at gode gamle truser kommer i bruk igjen :)

Lys i enden av tunnelen..

Det er desember, det er førjulskos, det er juleverksted, det er forventninger til en jul som bringer budskap om fred, det er stearinlys og kakao, det er julekonserter og kakebaking, det er aking og skigåing...

Eller.... det er rotete leilighet, kald leilighet, eksamenskaos og stua omgjort til lesesal, det er å gro fast i superundertøyet og ikke lengre ha oversikt over hvilke klær man har, for som Berit sier " æ bor nu bærre i denna taightsen" :)
Det er de store undringene over hvordan norsk-,engelsk-,og historieentusiasten Ingvill kunne ta en så voldsom sving at hun endte opp med å desperat prøve å få inn i hodet komplekse kjemiske og fysiologiske ting. Det er lengselen etter en stil, en diktanalyse istedenfor kortsvarsoppgaver om cancerincidensen på hundre og ørtåførti underlivskrefttyper, eller hvilke hormoner som styrer ditt og datt. Det er adventslysa på bordet, som dog nesten ikke synes, nedlesset som det er med notater, og kaffe, og ullpledd og varmeflasker.

Men det er også gleden. Gleden over en dårlig spøk fra nabobordet i vår lesesalsomgjorte stue, gleden over en kopp kaffe servert, slik at en slipper å reise seg ( det ville jo bare minsket risikoen for blodpropp, og det må vi da ikke ha noe av ;)
Det er gleden over avbrekkene - over å vite at andre, viktigere faktorer trekker en vekk fra lesesalen, trekker en ut og opp til frisk luft ( vel og merke høøøyt over Bergen by)

Det er gleden over livet - her og nå, tross alt. Ikke etter eksamen, ikke etter ferdig studert. Men her og nå...
Det er forventningen om jul, om at roen nok en gang senker seg - før jul, til jul, etter jul? Tja, hvem vet, den freden kommer visst og går som den vil ser det ut som.
Det er gleden over lys i mørke, lys over de som sitter i mørke, lys... i enden av tunnelen....

Det er advent..... i ordets absolutt rette forstand på så mange måter...