Refleksjoner

Tenker du noen ganger over hvordan ditt liv reflekteres på de menneskene som omgås deg? Og at refleksjonene kan sette dype spor?

"Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre" står det i Ordspråkene 27.17, og det er i møte med våre medmennesker vi ser hvem vi selv er. For om vi vil det eller ikke reflekterer vi hverandre, og i større eller mindre grad påvirkes vi av hverandre - på godt og vondt.

Hvem reflekterer deg, og hvem reflekteres av deg?
I samtaleterapi lærer vi å speile hverandre; det skal skape trygghet, og en følelse av å bli sett, og på den måten se seg selv, kanskje i et nytt lys.

Allerede fra barnet er nyfødt søker det morens øyne, og i morens blikk ser barnet seg selv; elsket. ( I en ideell verden er det i hvertfall slik)

Så har det seg slik at som mennesker er vi ofte som knust glass; splintene fører til at refleksjonene går alle veier, og kan forvirre både oss selv og de rundt oss.

Da er det godt å vite at i møtet med Gud speiles vi gjennom Han som har frelst oss," Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." 2.Kor.3.18

Bjørn Eidsvåg sier det så utrolig vakkert i sangen "Ansiktet ditt":

Eg har vare på leit itte kim eg e
og har nok langt igjen for å finn' ut det
eg har gått meg vill og vare blind
men ei aning sive sakte inn

ansiktet ditt
gjenspeile' mitt
eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg

eg har trudd blindt på eget vidd og vet
eg sko tenka meg fram te kjærlighet

i auene dine har eg ant et glimt
av ei opplagt meining - i et skimt
det e kanskje ikkje meg og mitt
som e først
det e kanskje vårt møte som e størst


eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg

eg har tenkt: eg tenke dermed e eg te
nå ser eg: det at du e gjør at eg e

ansiktet ditt
gjenspeile mitt
eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg

Hvordan ønsker du å slipes og reflekteres?

Skjolden

Kom akkurat hjem fra en uke i fantastiske Skjolden ( innerst i Sognefjorden, for dere som ikke er lokalkjent i vestlandets kriker og kroker) og sitter og fordøyer litt tanker og inntrykk.Jeg har vært på en Disippeluke i regi av Navigatørene, med ca 40 mennesker fra 8 nasjoner. De store tankerekkene kommer senere, men her kommer noen bilder som viser hva uken har inneholdt; fantastisk natur, både dag og natt ( kan du tenke deg noe så flott som å sove under åpen himmel og bysses i søvn av elva, og våkne når solstrålene når ansiktet ditt?) kalde sjøbad i Sognefjorden, fjellturer gjennom kanskje noe av den aller fineste naturen i norge, og ikke minst; nye og gamle vennskap med en mengde flotte mennesker. SMIL og latter har vært en gjenganger for å si det slik,så nå skal stemmen min få sin velfortjente hvile :)



Jeg, Olav og Anders kjørte oppover, og det var ikke fritt for at østlendingen Anders og den utflytta vestlendingen Ingvill måtte gispe litt ekstra etter pusten da Sogn åpenbarte seg i all sin prakt på vei ned fra Vikafjellet. For min del var det også kjærkomment å se over til Balestrand, hvor jeg tilbragte de første fem årene av mitt liv.


Og vi kjører da standsmessig; Sabrina, Olavs vakre 1970 Saab gav turen en ekstra piff, særlig med 70 talls country i kassettspilleren!


Feigumfossen, norges nest høyeste foss ønsket oss velkommen til Lustrafjorden.


Jeg tok meg en alenetur på sykkel i Fortundalen, rett under Sognefjellet. Det finnes kun ett ord: Sjelefred!


Flere generasjoner Navigatør-menn samlet på amerikansk vis foran sankthans bålet i Skjolden. Her gjelder det å bygge hverandre opp :)


Jeg og to flotte latviske jenter nyter været (!!!) og utsikten på fjelltur! Turene gav gode muligheter for dype samtaler ( i alle fall med de av deltakerne som gikk i ca samme tempo som en selv :) og for mye latter og gøy!


Team Norway! Ser kanskje ikke helt samkjørte ut, men tror heller vi ble fanget i et øyeblikk som kjennetegnet uka; latter og gode kommentarer :)


Hele gjengen samlet; og for en gjeng. Jeg håper inderlig jeg kommer tilbake!

Malta

Sammen med min gode klassevenninne Irene tilbragte jeg to uker på Malta, en stor stein i Middelhavet, passe slapp til at den skapte en veldig god ramme rundt to uker med avslapping og skuldersenking. Det ble dager fylt av ro, sol, sommer, god mat, gode samtaler, overraskende bekjentskaper, og generelt goooode minner :)
Kort sagt en perfekt start på ferien :)


Malta har nok av gamle bygninger og koselige plasser, og når det atpåtil vises VM på storskjerm ute, vel da blir det liv! Og vi hang oss på, til Irenes kommentar: "Ingvill, det er så gøy å se fotball med deg, for du kan like lite som meg!!"


Transportmiddel nr en på Malta! Høy latterfaktor blant turistene, ikke fullt så høy blant malteserne... Svæææært så naturlig air condition, og hvovidt man virkelig kommer frem eller ikke avhenger av hva bussen selv følte den dagen..


Malta har 300 kirker, og prøver stadig nye metoder for å få folk til kirken! Bra reklame!


En annen måte å få folk til å komme er jo å overdekorere den med tøystykker, for ikke å snakke om de flere hundre lyspærene som lyste opp bygget om natta!!!


Vakre blomster!!


I middelalderbyen Mdina kom vi over denne skjønnheten ( bilen altså :)



Jentene godt fornøyd med livet på Malta. Takk for turen Irene!

Aa vaere stille..

.. jeg er paa Malta, derfor denne mangel paa bokstaver..
Det er ferie, late dager, interessante dager, tankefulle dager, og en masse opplevelser som gir meg et enormt reservoar av tanker og funderinger :)
Det er godt aa kjenne at skuldrene finner sin rette plass litt lenger ned enn de har vaert det siste halvaaret. Meg og Irene, ei god skolevenninne, tilbringer to uker her nede i oystaten i Middelhavet.Blant riddere (om enn kun i voks). strandloever og gamle bygninger faar man noen ganger et innblikk, et sideblikk inn i liv og relasjoner... som fra et nabobord i en restaurant. Et ektepar hvis kroppsspraak talte sin tydelige tale, en tale som bygget mur mer enn relasjon. En middag fortaert i tilsynelatende stillhet, men allikevel med fakter som skrek hoyere enn noe rop kunne gjort. Jeg ble sittende og observere i smug, fascinert, og ikke saa rent lite trist ogsaa... For hva er det som gjor at to mennesker som en gang i lykkerus vandret nyforelsket inn i livet sammen, naa med all sin kraft erklaerer at sammen er det siste sted de onsker aa vaere?
Det aa ha en relasjon hvor en kan vaere stille sammen ser jeg paa som et kvalitetstegn, men stillhet er noe annet enn fravaer av ord, og stoy er noe helt annet enn hoye rop....
Jeg ble sittende og haape at jeg aldri inntar en stilling hvor min kommunikasjon til et annet menneske begrenses av min egen mur av stille fientlighet. Da er stoyen i en forklaring, en argumentasjon en bedre utvei....

Hvilken stillhet raader i dine relasjoner? Er det den som gir rom for de vi er, som gir rom for aa kunne paavirke hverandre, bli kjent, eller er det den tause muren av resignasjon og bitterhet?

Vel, det er kveld paa Malta, og selv om klokken ikke er halv ti en gang har visst kroppen gaatt i hvilemodus, og da er det bare en ting aa gjore.... God natt :)