Tospråklig / Bilingual

På oppfordring fra en amerikansk venninne kommer jeg til å skrive tospråkelig her, i allefall noen av innleggene, fra nå av :)

---------------------------------------------------------------------------------------------

An american friend of mine asked if I could write some in english here, so I´ll try to be bilingual here from now, and I´ll also translate some of the things already written :)

Ein god dag

Siden jeg snakket så mye om å tygge drøv igår var det akkurat det jeg gjorde ikveld. Med kamera, banan og bibel i rompetaska la jeg i vei på sykkelen opp på fjellet, nærmere bestemt Kromviki på Møsvatn. Det var helt utrolig, med et landskap som plutselig åpenbarte seg rundt meg på alle kanter. Og når stiene tilogmed innbyr til sykling, ja da er trivselsfaktoren HØY! Fantastisk å ligge i lyngen og høre fuglesang og intet annet! Og rundt om på alle kanter troner noen av Telemarks flotteste topper, inklusive den flotteste av dem alle; Gaustatoppen.
Full av drøvtyggede inntrykk og fornyet energi ble turen avsluttet med 50 km/t nedover bakkene til Rauland igjen, da var det ikke fritt for at adrenalinet pumpet litt veeeel fort...
Men jeg kom meg da trygt heim igjen, og utenfor vinduet nå farger kveldssola toppene røde, mens kveldsskyggene blir lengre og lengre..
Jo, det har vært en god dag :)

----------------------------------------------------------------------------------------------
A good day

Since I talked about being ruminant here yesterday, that´s just what I did tonight. Loaded with camera, banana and bible I cycled up into the mountains. It was unbelievable ,with a scenery that revealed itself all around me. And with small tracks perfect for cycling - well, no wonder i thrive!
It was fantastic just to lay in the heather listening to the birds and nothing else. And all around me the peaks of Telemark rised towards the sky.
Full of impressions and new energy I returned to Rauland in a speed that made the adrenaline high!
And now, outside my windows, the sun coloures the mountaintops red, and the shadows grow longer..
Yes, this has been a good day, surely :)



Vakkert vel?! Nærmere vestlandet kommer du ikke - på østlandet :)
-----------------------------------------------------
Beautiful! The closest you get to the fjords - on the eastside of the mountains! :)



Et stykk svært så fornøyd drøvtygger :)...
-------------------------------------------------------
One happy ruminant...



..mon tro hvorfor....
------------------------------------------------------
...I wonder why,,,,



En god følgesvenn i perfekt landskap!
-----------------------------------------------------
A good friend in perfect landscape!



Drøvtygging... (toppen som skimtes i bakgrunnen er Gaustatoppen)
-----------------------------------------------------
Impression-chewing...




Tebake i Rauland...
-------------------------------------------------------
Back to Rauland....


.. og heimen. Vel og merke i 2.etasje :)
-------------------------------------------------------
..and home. 1st floor, not groundfloor :)

Om å tygge drøv....

Jeg er omgitt av så mange kloke mennesker her oppe, og da prøver jeg så godt jeg kan å ta til meg det kloke de sier og gjør.
Idag snakket sjefslegen her om å tygge drøv....

Jeg liker ikke å bli kalt en drøvtygger. Drøvtyggere er slike som ikke kan komme på noe nytt, men som skviser det siste de kan ut av gammelt nytt. Forfattere som skriver en 4. bok på triologien kun for å tjene penger, popgruppa som fåfengt prøver seg på en ny hit med samme gitarriff som på den forrige.
Og jeg skal ærlig innrømme at tanken har slått meg mer enn en gang; "Ingvill, nå jatter du om det samme om og om igjen. Dette er gammelt nytt! Nå er det på tide du finner på noe nytt å tenke på, noe nytt å snakke om. Ellers vil folk gå lei, både av å lese bloggen, og ikke minst av å høre på deg!"
Jeg er redd for å være en drøvtygger selv, for å bli hengende etter, ikke ta inn nye ting like fort som jeg pleide, ikke være like oppdatert, ikke være like..... opptatt....., med noe nytt, noe selvutviklende, noe selvrealiserende.....

Å ha en full A plan har tidvis vært som en seierskrans for meg; et symbol på suksess, på å ha oppnådd noe her i livet, å være viktig, verdifull..... Sider som en gang var hvite, nå fargelagt med avtale på avtale, helst overlappende.... da kan jeg gå litt tidlig fra en ting og unnskylde meg med at jeg har "en avtale"... noe viktig, i alle fall for meg, fordi noen trenger meg, om det så er til å ta seg av kjedelige styresaker, eller om det er en kvalitetsprat over en kaffe. Opptatt, hardtprøvende å være tilstede der og da, men håpløst opptatt av det neste som ligger i løypa. Alltid videre, tenke fremover, effektivisering av tid.... Jeg er da ung, sitte stille??? Være stille?? Alene? En tom side i A planen??? Nei..... for skremmende.....

Når jeg bodde i Oslo var jeg på et tidspunkt opptatt hver kveld i to måneder. Og når jeg ble syk ( som jeg ofte ble, merkelig nok...) tok jeg bussen hjem, slappet av en helg, og så var det inn igjen til samme kjøret. Å vite at jeg hadde avtaler gjorde meg rolig, men sliten og urolig på samme tid. For selv om jeg følte meg viktig, verdsatt og verdifull, så fikk jeg knapt nok tid til å fordøye alt som skjedde, alle samtaler, all utvikling i livet mitt. Jeg var nemlig altfor opptatt av å sluke neste gjøremål...

Å ha en mengde bøker som "står på listen over det som skal leses" er en annen ting som gjør at min sjelelige fordøyelse går litt i stå.. For jeg har alltid så masse jeg har lyst å lese, lyst å gjøre, lyst å få til, at det ender med at jeg ikke får gjort noe som helst av det, rett og slett fordi jeg blir overmanet av følelsen ( og vissheten) om at jeg aldri kommer til å komme i mål med mine høytsvevende mål....
På bordet mitt her i leiligheten ligger det 13 bøker..... noe fag, noe navigatørrelatert, noe høyverdig skjønnlitteratur..... de ligger der som en påminnelse om mine krav til meg selv...

Så hvorfor tygge drøv? Kuene gjør det for å kunne ta til seg næringen i maten. Og når de tygger drøv kan de ikke samtidig ta til seg mer mat...
Kanskje trenger vi også å være litt drøvtyggere i vårt eget liv? Å ha tid til å tygge på, tenke på og ta til seg det jeg opplever, det jeg lærer, det jeg lever... For å virkelig kunne oppleve det, lære det, og leve det.

Vi er mennesker i stadig utvikling, og slik som kroppen trenger næring, trenger også sjelen næring. Men hvorvidt vi kan ta til oss den næringen avhenger av om vi tar oss tid til å tygge på den, og hvile før vi tar til oss neste måltid...

Bon appetitt!

--------------------------------------------------------------------------------------------
Ruminant...

I´m surrounded by so many wise people here i Rauland, so I´m trying the best I can to catch all the wise words they´re saying. Today one of the doctors where talking about being a ruminant.

I don´t like to be called a ruminant. Ruminants are people who can´t come up with anything new, but trying to squeeze whatever they can out of old news. Authors writing a 4th book in their triology just to make money for example...
And yes, I admit, more than once I´ve been thinking: "Ingvill, now you´re talking about the same AGAIN,this is old news, you´ve got to find something new to talk about, or else people will be bored, either here on your blog or in real life."
I´m afraid of being a ruminant, not keeping up with life in the same pace as I used to, not to be as updated as I used to, not to be as.... busy, with something new, someting selfrealizing, selfdeveloping...

To have a calender filled to the edge with appointment has been a crown of glory for me at times. A symbol of success, of all the things I´ve gained in life. To be important, valuable. Pages that once where white now covered with appointments, overlapping hopefully, so that I could leave early from one appointment with the excuse of a new "meeting", wich ofcourse was important... at least for me, because somebody needed me, if so just to do boring boardwork, or a qualitytalk over a cup of coffee.
Busy, trying to be present in the present, but hopelessly being more present in the next thing happening.Always moving on, thiking ahead, saving time... I´m young, why should I rest, sit still??? Being still??? Why?? An empty spot in my calendar??? No... too scary...

When I lived in Oslo, there was a time when my calendar was full every evening for two whole months. And when I got sick ( wich funny enough happened quite often...) I went home for a weekend, relaxed, and then went back again into the same things again.. To know that my days where filled made me calm, but still so very very stressed too. Because even though I felt loved, important, I did´t find time to absorb all my impressions, all that happened in my life, because I was already busy with something new..

My list of books I should read is another factor that makes my "spiritual digestion" really troublesome, because I hav always sooo much I´d love to read, to do, to fix, that I end up not doing anything because I´m freaking out by the feeling (and knowledge) that I´ll never manage to reach my goals...
On the table in my appartment lies 13 books, just to remind me of my high goals...

So why be a ruminant? The cows has to do it, to be able to absorb the energy in their food, and while they´re doing it they can´t eat...
Maybe we need to be ruminants in our life, having time to chew on the things I experience, learning, living, to be able to really experience, learn and live...

As people we develop continously, and just as our body need energy, the soul needs energy too. But to get the energy, we have to take time to chew, and rest before our next meal...

Bon apetitt!

Et spørsmål...

Kan mennesker ha feil og mangler, eller er det kun mer eller mindre uhensiktsmessige egenskaper.........?
-------------------------------------------------------------------------------------------------
A question...

Are those things we look upon as "faults" in another human person really faults, or just unadvantagious abilities......?

Mitt nye hjem :)

Velkommen til Rauland! En liten smakebit og oversikt over stedet som skal være mitt hjem den neste måneden! Vakkert, ikke sant?
Bildene er tatt på dagens turmål : Vehuskjerringi (1355 moh).
Ved bredden av innsjøen Totak, og i utkanten av Hardangervidda skal jeg altså jobbe som lege de neste ukene. Gjett om jeg gleder meg! ikke bare er menneskene her oppe utrolig imøtekommende ( må være fjellufta!) Men rett utenfor stuedøra er det altså ubegrensede muligheter for friluftsliv i alle former! Heldig jeg, ja så definitivt!
----------------------------------------------------------------------------------------------
My new home!

Welcome to Rauland! This is just a small taste of the place that will be my home the next month! Beautiful, don´t you think?
The pictures are taken on the peak of todays trip. 1355 m.a.s.
By the banks of the big lake Totak, in the outskirts of Hardangervidda, ( one of Norways biggest mountainareas) I´m going to work as a doctor for the next week. I´m so looking forward to it!
Not only are the people up here so nice, but just outside my door are unlimited possibilities of outdoorlife.
Lucky me - yes indeed!


Helt i høyre del av bilde, ved det store vannets bredd skimtes bebyggelsen i Rauland, ei bygd med 1000 innbyggere og et enormt frilufts - og kulturtilbud!
-----------------------------------------------------------------------------------------------
In the right of the picture, by the big wather, you see Rauland, a small "town" (place rather) with 1000 inhabitants.


Velkommen innom :)

Møter mellom glasskår

KJÆRE GUD
Må vi eie deg for at du skal eksistere?
Må vi mene det du mener for at din vilje ikke skal opphøre?
Må vi snakke om deg for at du ikke skal bli glemt?
Må vi tvinge deg på andre for at de i det hele tatt skal ta imot deg?
Som om vi må skape tro i mangel av at du gjør det?
Må vi be rett for at du skal se oss rett, for at du skal gjøre under?

At vi møtes i min ensomhet er hva jeg kaller under.
At du er min tro når tvilen tar meg, er mer enn jeg kan fatte.

At du begynner der alt anna har slutta, og selv før alt tok til
der ingenting er for visst, og veien langt vekk fra klar.
Du er jo veien og om vi tror det vil den vise seg, vår famling til tross.

For jeg fødte ikke meg selv
jeg eier heller ikke noe anna menneske.
Jeg holdes og eies av deg
for din storhet bøyes mine kne.

Siri Kvestad

Diktet over er skrevet av ei kjær venninne av meg og er gjengitt med tillatelse fra ho.

Det satte så utrolig godt ord på tanker jeg har båret på den siste tiden. Hvordan møter jeg mennesker rundt meg med min tro? Er min utøvelse av min tro til hinder eller hjelp for de som er rundt meg? Står jeg i veien for Han som kaller seg selv Verdens Lys? Hvordan kan jeg være salt og lys? Og ikke minst, setter jeg meg til dommer over hvordan Lyset skal reflekteres i andre menneskers liv?

I samtaler med mennesker med annen bagasje enn meg selv tvinges jeg til å legge ned mitt eget. Jeg tvinges til å lytte, til noen ganger å samtale, men ofte bare være stille, ta imot, ikke forsøke å forstå, fordi mye kan ikke forståes. Jeg tvinges til å reflektere, til å innse at livets realiteter er subjektive og individuelle. Jeg tvinges til å våge, til ikke å dekke over, til å legge vekk bastante meninger, til å være tilstede der, i råskapen, i alt som har gått galt, i alt som på tross av min forutinntatthet går bra.
Og ut fra det hele løftes nye perspektiver, på tro, på livet, på definisjoner og normalitetsbegreper. Og for hvert møte, for hver historie så endres min historie, min forståelse av det skjøre livet som på tross av alle ytre omstendigheter lar lyset skinne igjennom, eller de som kneler i gjørma og prøver å samle sammen igjen de bitene som ble slått istykker av livets brutalitet.
Det er da ord ikke bare blir fattige, men også noen ganger meningsløse.. for hva vet vel jeg?


Allikevel får jeg lov å være der, stå der, stlille. Noen har invitert meg inn i livets dype hemmeligheter, og det krever at jeg blir der så lenge jeg har audiens. Og jeg ber til Gud om at han må gi meg visdom til noen ganger å tie, noen ganger trøste, noen ganger gå sammen med.
Så er audiensen med ett over, bagasjen gjemmes unna igjen for en stund, kanskje lettere, kanskje ikke. Og så er det ikke opp til meg å vite, ikke opp til meg å anta noen ting...

Trøstet jeg? Støttet jeg? Stod jeg i det vanskelige eller trakk jeg meg ubemerket unna? Viste jeg kjærlighet? Fikk du Gud lyse gjennom meg, eller stod mitt eget behov for selvtilfredshet og positive tilbakemeldinger i veien?
"Jeg fikk jo ikke sagt noe!" "Det var så mye jeg kunne ha sagt!"
Men kanskje var en trøstende arm nok, kanskje var en tilstedeværelse det som skulle til? En som kunne lytte uten at det fikk konsekvenser?
Så er det bare en ting å gjøre... legge det over på Han som er Lyset, og snuble videre...

------------------------------------------------------------------------------------------------
Barbwire-meetings..

DEAR GOD
Do I have to own you for you to exist?
Do I have to mean what you mean to keep your will from ceasing?
Do I have to talk about you to keep you from being forgotten?
Do I have to force you onto others if they´re ever to receive you?
Like we can create belief if you don´t?
Do we have to pray right for you to see us right, and to make your miracles?

That we meet in my loneliness, thats what I call a miracle
That you are my faith when I´m drowning in my doubt, is more than I can understand.

That you begin where everything ends, and even before it all started,
where nothing´s sure and the road is far from clear
You are the road, showing through faith, in spite of our stumbling.

Because I did not give birth to myself, and I do not own any other persons.
I´m being held and owned by you, and before you my knees are bowing.
Siri Kvestad

The poem above is written by a good friend of mine, and I got her permission to use it here.

In many ways that is so many of my thoughts written as a poem. Because lately I´ve been thinking alot about how I meet the people around me with my faith? Is my faith an obstacle or a help for those around me? Am I standing in the way for Him who calls himself the Light of the world? How can I be salt and light? And last but not least, do I judge how the Light is supposed to be reflected in other persons lives?

Speaking to people with another lifestory than myself I´m forced to lay down my own. I´m forced to listen, sometimes to talk, but very often just to be still, to receive. Not try to understand, because so much can not be understood. I´m forced to reflect, to see that the realities of life is individally and different from person to person. I´m forced to dare, not to cover, to put aside my meanings - at least for a little while. I´m forced to be there, in the madness, in all that has gone wrong, in all that despite my prejudice actually is good.
And out of this grows new perspectives, in faith, in life, in definitions, and whats normal. And for every meeting, for every history, my story is changed, my understanding of the fragile life that in spite of all outher circumstances lets the light shine through, or who kneels in the mud trying to collect the pieces that was so broken by the brutalities of life.
Thats when words becomes meaningless.... for what do I know?

And yet, I´m allowed to be there, stand there, in silence. Someone has invited me into the deep secrets of life, and it demands that I stay there as long as I´m still invited. And I pray to God that he must give me wisdom to sometimes be quiet, sometimes comfort, sometimes wander along the way with them.
And then the meeting is over, the secrets are hidden again, for a while. Sometimes easier, sometimes not. And it´s not for me to know, not for me to assume...

Did I comfort? Did I support? Did I stay there in the difficulties, or did I draw away from it? Did I show love? Did I let you God shine your light through me, or did my own need for satisfaction and positive feedback keep your light out?
" I didn´t manage to say anything!!" "There where sooo much I could have said!"
But maybe the comforting arm was enough. Maybe the fact that I stayed there was what was needed? One who could listen without any consequences?
And then, there´s only one thing to do.... place it in the hands of Him who is the Light, and keep on stumbling...

Ett steg til..

Det er kveld hjemme på Notodden, og imorgen reiser jeg for å på mange måter starte et nytt kapittel i mitt liv.. På torsdag tar jeg fatt på min første legejobb.. Etter 4 1/2 års utdanning skal jeg altså trå ut i dette store havet av muligheter. jeg har funnet min første øy; attføringssenteret i Rauland, på Telemarks tak. Omgitt av nydelig natur skal jeg tilbringe 5 uker med ulike mennesker og ulike behov. Jeg aner ikke hva som møter meg, men på mange måter er det greit...


Og i dette ligger en erkjennelse av endringer i livet. Aldri har jeg hatt så lite peiling, så få tanker om hva fremtiden bringer, og ironisk nok har jeg aldri vært så rolig for fremtiden heller.

Den hardeste delen ved studiet er ikke lengden, det er heller ikke mengden kunnskap som skal inn. For meg er den tøffeste delen den stadige kampen med meg selv. Kampen om ikke å overmannes av "alle-andre-syndromet", som til stadighet sammenlikner andres beste sider med mine dårligste. Kampen for ikke å innsnevre mine fremtidsutsikter til fag jeg ikke har hjerte for. Å unngå å bli overmannet av min svært begrensede innsikt i et helsesystem jeg ikke liker, eller sammenlikne min karakterutskrift med "A-rytternes". For meg er definitivt det vanskeligste ved å studere medisin den mentale påkjenningen jeg gir meg selv ved stadig å sammenlikne meg med andre, ved stadig å anta at jeg kan så mye mindre enn andre, og ved stadig å tro at jeg må kunne alt innen jeg kan motta vitnemålet mitt. Redselen for ikke å være god nok, for ikke å lykkes, for å feile - med fatale følger, eller er det redselen for å skuffe meg selv? Redselen for å ikke takle arbeidet? Redselen for rett og slett ikke være egnet, bare at universitetet ikke har funnet det ut enda? Redselen for at det hele var en feil, en tabbe, jeg skulle aldri vært her i utgangspunktet?


Det har vært en tung vinter, å gå fra å være så enormt sikker på at det er lege jeg skal bli til så å ikke ha noen aning... livet har tatt en sving, og jeg vet ikke hva som ligger bak den, men jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på dette veistykket, på dette trappetrinnet, og ta inn over meg alt som finnes akkurat her - og det er mye. Så vil tiden vise når det er på tide å ta fatt på et nytt trinn.

Og spørsmålene? Tvilen? Joda, de er der de, men jeg lærer sakte men sikkert å leve med de. Helt borte blir de nok aldri, men jeg kan la være å fokusere på de - og heller fokusere på alt det fantastiske jeg får lov å ta del i...

Noen spurte meg i vinter om jeg angrer på at jeg begynte å studere medisin. Nei, jeg gjør ikke det, for gjennom det har jeg fått lære så enormt mye om meg selv, om mennesker, relasjoner,og ikke minst har jeg fått lov til å bli kjent med så utrolig mange gode mennesker. Men hadde jeg valgt idag hadde det kanskje blitt noe annet, og det hadde sikkert også vært bra....

Men nå er jeg altså her, på vei inn i en jobb jeg gleder meg over, er spent på, undrende til, og har forventinger til. Først og fremst fordi jeg skal få lov til å møte nye mennesker, og jobbe tett med mennesker.

Og nettopp i det spennet befinner livet mitt seg nå; mellom tvilen og troen, mellom angsten og lykken, mellom forventingene og utfordringene.... i endring.......

--------------------------------------------------------------------------------------------
One more step..

It´s evening in my hometown of Notodden, and tomorrow I´m leaving town to start a new chapter in my life.. Thursday I´m starting in my first job as a doctor.. After 4 1/2 years of education I´m stepping into this big ocean of possibilities . And I´ve found my first island; a center for workrehabilitation in a little place called Rauland up in the norwegian mountains. Surrounded by beautiful nature I´ll spend 5 weeks with people of different needs. I have no idea what lies in front of me, but in many ways it´s ok..

This is a cognition of the changes in my life. I´ve never known so little about what lies in front, and ironically enough I´ve never been so calm about my future either...

The hardest part about my study isn´t the length, nor the amount of knowledge thats supposed to stay in my head. For me the toughest part is the ongoing battle against myself. The battle of not be taken by the "all-others-know/do-so much more-syndrome", that keeps comparing my weakest parts with others strongest sides.
The battle against constricting my futureplans to professions I don´t really care for. Or comparing my grades with those who get straight A´s all the time.
For me it is definitely the mental struggle that´s the hardest. The struggle I put on myself by constantly comparing, by assuming I know so much less than all the others, by constantly thinking I need to know everything before I can receive my diploma. The fear of not being good enough, of not succeeding, to fail- with fatal consequences. Or is it just the fear of being disappointed because of my self? Fright of not managing the work? The fear of not being usable for this profession at all? That it was all a mistake,that I shouldn´t be here in this study, towards the role as a doctor at all?

It´s been a hard winter, the road from being so sure this is the way, to not knowing at all... life´s taken a turn, and I don´t know what´s behind that turn, but I´m trying to focus on this part of the road, on this step of the stair, and to live in, and be in all that´s arround me right now. Because that is much! And then time will show when it´s time to move to the next step.

And the questions? The doubt? Well, they´re still there, but slowly I´m learning to live with them. I guess they´ll never disappear, but I can learn not to focus on them, and rather focusing on all the fantastic things I´m allowed to take part of..

Someone asked me this winter if I regret starting med.school. No, I don´t, because through the study I´ve learnt sooo much about myself, about people, relations, and I have met so many good, beautiful people. But if I had choosen an education today, it might have been something completely different, and I guess that too would have been good...

But now I´m here, on my way into a job I´m exited to be in, and at the same time full of questions too. I´ll get to work close with people, wich I really enjoy!

And here, in this span my life is right now; between faith and doubt, between agony and happiness, between anticipations and challenges.... ever changing....

Naturligvis...

I bilen på vei hjem fra Skjærgårds (kristen musikkfestival red.amn.) ikveld ble jeg sittende og fundere på hvorfor naturen så ofte har en sånn enorm innvirkning på meg. Idet jeg svingte av fra E18 og de duvende åsene i sør-Telemark åpenbarte seg bak duftende kornåkre merket jeg den velkjente følelsen av lykke, tilhørighet og glede som er forbehold mine naturopplevelser. Den samme følelsen jeg fikk da vi kjørte ned mot Sogn for noen uker siden, eller på et svaberg på sørlandet denne uka...



I sommer har jeg hatt gleden av å fly over Norge i klarvær hele fire ganger, og hver gang har jeg gått av flyet med salighet i blikk og sinn - og en særs stiv nakke. Og grunnen: jo, sittet klistret til vinduet og forsøkt å ta inn over meg det enorme landskapet som har foldet seg ut under meg.




Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske; en mektig fjelltopp, et stille skogsvann, ei artig furu eller ei forkrøpla bjørk. Et nyslått jorde, en ellevill sommereng, en gnistrende vinternatt, en enslig hakkespett. Et skvettent rådyr, eller et engstelig pinnsvin, en overraskende utsikt, eller lyden av vinden og ospa. Ei glenne i skogen som jeg hadde glemt fantes, lukten av varm furuskog, snøras fra vinterkledde trær, lange, enslige vidder med ett eneste skispor, eller følelsen av klamt regntøy og tåkete utsikt.... Det er beskrivelser av opplevelser, og samtidig bilde på følelser.





Og kanskje er det nettopp derfor; kanskje gir mangfoldet i naturen rundt meg et fast holdepunkt, og et bilde på mitt tidvis litt veeel store register av følelser. Kanskje er det derfor jeg kan bli stående i taus beundring over en bekk, eller hoppe og danse over gleden av å ha funnet igjen stien jeg lette etter, eller rett og slett la mosen under meg ta imot mine tårer.
For naturen tar imot meg som jeg er, og den gir meg meg selv tilbake. Som regel noe forandret....








Så mens bilen suste forbi beitende kuer og halvmodent korn slo jeg meg til ro (enn så lenge...) med at Han som skapte alle følelsene i meg, også gav meg evnen til å glede meg over det som er rundt meg......

Relasjoner II

Etter forrige innlegg er dette innlegget helt på sin plass, om det er et svar på det forrige er uvisst, men det er i alle fall solsiden av temaet.

Igår var jeg i Trondheim for å feire en av mine venninner fra året på Gå Ut Senteret, Katrine, og hennes kjære Per Kristian på deres bryllupsdag.


Det ble et utrolig flott bryllup, fra ende til annen. Jeg tror aldri jeg har vært i et bryllup med sååå store differanser, og i det legger jeg at stemningen var feststemt, ledig og lett, med både latter og trampeklapp lett tilgjengelig ( også i kirken, fantastisk!!!) og samtidig var det en så dybde, og et enormt Gudsfokus gjennom både taler, sanger og hele dagen generelt.
Det var flott å få være med å feire et par som så enormt tydelig setter Gud i midten av deres forhold og nå ekteskap. Og som gjennom sin væremåte trekker mennesker til seg.





Samtidig var det en god anledning til å treffe igjen noen av de jeg ble kjent med på Gå Ut Senteret for 9 år siden (guri malla så fort tiden går!!!) Åshild, som jeg delte rom med i Mali i 6 mndr er en av de. Selv om livene våre har gått i forskjellige retninger siden "GUS", så har vi fortsatt kontakt, og det er alltid godt å møtes, om enn det blir sjeldent.



Rita, min kjære gode, tøffe Rita, som i august setter nesa mot afrika og to år som lærer i Kenya og Tanzania. Ærlig, sprudlende, og full av energi- du kommer til å bli savnet i Bergen kjære venn!!!!


Jentene koser seg!!!
Anna Marie, meg, Torunn, Rita og Ragnhild


Og "GUS-koret" gjenoppstod, med egenkomponert sang til bruden!! Stor suksess

Jeg var et eneste stort smil hele dagen, for som jeg sa til de jeg satt ved siden av; dagen bar så preg av å ha beina godt plantet på jorda, virkelighetsnært, men allikevel med blikket rettet mot himmelen ( og alle de rosa skyene som befinner seg der for nygifte ;)
Takk til Katrine og Per Kristian for en utrolig flott dag, Gud velsigne dere!

Relasjoner I

På bussen hjem til Telemark idag fikk jeg en uventet inspirasjon..
Sliten etter ei lang helg og mye reising var jeg fornøyd med å finne meg en toseter alene på bussen som skulle ta meg fra Oslo til Notodden. Idet jeg hadde funnet frem iPoden ble imidlertid freden brutt av to menn i 30 årene som satte seg bak meg. Odøren som fulgte de talte sitt tydelige språk om en helg mer våt enn tørr. Og over dunsten av sprit og tobakk den umiskjennelige "jeg tar på meg litt ekstra parfyme, så kanskje ingen merker ånden min"-duften.

Jeg var egentlig klar for å skru opp volumet på iPoden min da han rett bak meg begynte å prate i telefonen, og samtalen tok en vending som gjorde at jeg heller skrudde ned volumet ( det kan vel ikke kalles å tyvlytte når hans eget volum alt var skrudd på maks, kan det vel?)

I løpet av turen til Drammen ble jeg (u)frivillig vitne til en halvfull mann i tredveårene som sammen med sin kamerat gjorde sitt beste for å "disse" (lokalt uttrykk for å snakke stygt om) kvinnfolk/kjerringer, og opphøye drikking som en fantastisk form for å glemme alt det disse forferdelige vesnene hadde gjort mot han, og hvor lykkelig han var nå som det var over.

Jeg fikk en uggen følelse inne i hjerterota, ikke fordi de luktet vondt, heller ikke fordi de snakket særdeles nedlatende om mitt eget kjønn, men det var heller noe i det intense forsøket på å overbevise seg selv som fikk meg til å lytte, og undres....

Relasjoner..... De vi danner, de vi håper på, de vi drømmer om, de vi forkaster, de vi ødelegger, og som ødelegger oss...
Hvorfor er det så enormt mange som sliter i livet på grunn av relasjoner?? Hvorfor er det så mange drømmer som knuses når relasjoner blir brutt, og hvorfor er det så mange som sitter igjen med enorme sår på grunn av relasjoner?

Jeg fikk ingen gode svar ramlende ned i mitt hode i løpet av bussturen, men jeg fikk mange spørsmål, og tanker.
En tanke jeg har hatt i det siste, uavhengig av dagens bussamtale er hvordan helseNorge ville sett ut dersom vi på en eller annen måte hadde klart å finne en måte å hjelpe, virkelig hjelpe alle de menneskene som sliter i sine relasjoner?
Jeg tror helseministeren hadde jublet, fordi halve helsebudsjettet kunne frigjøres til andre ting.
Bare tenk hvilken enorm innvirkning ødelagte eller brutte relasjoner har for oss, både fysisk og psykisk.

Og på tross av mine "bussvenners" iherdige forsøk, så er ikke alkohol det som bør skrives ut som resept på brutte relasjoner...... om ikke jeg har andre svar har jeg ihvertfall det....