Størst av alt er kjærligheten

Jeg er heime - vel, det vil si rent fysisk. Ånd, sjel og hjerte henger igjen i Zosna. Det lille stedet i Latvia nær grensen til Russland hvor nærmere 100 mennesker var samlet forrige uke på leir. Igår landet vi i norge igjen, og vår rikdomshverdag ble med ett kastet på oss igjen. Langt fra tragiske barneskjebner, lerisamlinger i kondemnerte kommunistiske skolebygninger, våte, kalde soveposer, myggbefengte utedoer, og en kjærlighet som rant over.
En av de eldre deltakerne på leiren sa en av de første dagene "Hvorfor er dere så snille? Jeg er ikke vant til at mennesker oppfører seg slik.."
Få av oss utleningene kunne russisk, så de rent ordlige samtalene stoppet seg på "hva heter du, jeg heter.., hei, og takk" Men når språket stopper en finner man så enormt mange andre måter å kommunisere på. Med klappeleker, ansiktsmaling, fotballspilling, et ledig fang, en god klem, grimaser, å stryke noen over håret eller over kinnet.

Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å se for meg alle ungene og ungdommene jeg var så heldig å få treffe, få dele noe med. Ikke alltid en samtale, men følelsen av å få være Jesu armer, øyne, føtter, har aldri vært sterkere. Så ble det da også desto hardere å si hadet til ungene der de hulkende klynget seg til oss idet de skulle reise tilbake til barneheimen.

"Dette er det jeg ser frem til igjennom hele året" sa en av de unge gutta. Han kalte meg kun Babuska - bestemor...
Ei av tenåringsjentene fra heimen skrev lapp til meg "Husk at Jesus elsker deg"
- hvem som gav og hvem som mottok kjærlighet på leiren er vanskelig å si, på hver sin måte gav alle, og alle mottok. Og det - vel, det er en følelse som kommer til å sitte i meg- lenge....