Mirakler og tilfeldigheter

Albert Einstein skal visstnok en gang ha uttalt
" Det er to måter å leve livet på;
den ene som om ingenting er mirakler,
den andre som om alt er det"

Vi velger langt på vei selv hvordan vi ser på livet, forholder oss til det, og lever det, men til syvende og sist står vi ansvarlige for de valgene vi tar, og konsekvensene de får, både for oss selv og for andre.
Kanskje er livet en kjede av tilfeldigheter som tar oss både inn i det, og til slutt ut av det, eller kanskje ligger det noe mer bak - eller heller over,det hele.

Jeg velger å tro det siste, og dermed blir dager som i dag, hvor sommervarmen slår imot en under en fantastisk senhøst-stjernehimmel, rett og slett et smil fra oven. En varm vind over kinnet som for å si at sommeren jeg ikke følte faktisk er her allikevel, selv om høsten egentlig har festet grep og farger om naturen og oss som bor i den.
En påminnelse om at ting ikke alltid er slik de først tilsynelatende ser ut til å være. Visst viser kalenderen snart oktober, visst er dagene overfylt av lesing og hardkjør - men allikevel er det noe mer der ute, noe annet.




En god samtale over en kopp kaffe eller en pose nybakte boller bakt med omtanke og kjærlighet fra venner blir en videreformidling av en annen kjærlighet, en større kjærlighet, som er konstant, uavhengig av denne verdens alltid skiftende sannheter. Sannheter om oss selv, sannheter om vår verdi, sannheter om verden vi lever i.




Hvis man ikke har en himmel over livet - hva skal stjernene henge fast på da?




"Den som vandrer under stjernene kan ikke klage på mangel på lyspunkt i livet" H.Wergeland

Livbøye

Det er søndagskveld, Chet Baker fyller rommet med sin bittersøte trompet, pulsen er rolig, skuldrene senket, og jeg er klar for å hoppe uti opprørt hav igjen...

Det er rart hva en sånn dag som idag gjør, midt i denne galskapens høst av lesing,lesing, eksamensstress, nerver og usikkerhet omkring hva som ligger rundt neste sving. Når slutten av uka kommer, pusten er rask og overfladisk, slitenheten har satt seg i kroppen så en ikke vet opp og ned på seg selv, og pensum - særlig alt man IKKE kan - spinner så fort rundt i hodet at Ole Lukkøye må bruke slegge for å få meg til å sove, vel, da blir en fridag som en livbøye i et opprørt hav. En dag hvor pulsen får komme tilbake i gjenge, en dag hvor tankene får fly, og jeg får være meg igjen, får lov å engasjere meg i mitt eget liv - det som leves utenfor lesesalen.

Å gå tur i høstfargene, og la tankene drifte tilbake til den gang da høsten var ensbetydende med høstonning, potetopptak, lange rideturer i skogen, intens trening for å mønstre hest på Dyrsku´n og tid til å sitte på låvetrappa og se på stjernene og drømme, det blir som sårt tiltrengt fred for slitent hode og kropp.
Rart det der, jeg drømte visst aldri om lange dager på lesesal eller sykehus....

Vel, jeg får svømme videre, så får vi se hva som venter når jeg forhåpentligvis når land igjen en eller annen gang i desember.

Ha en god uke dere!

Hjemme hos... igjen:)

Det er høstmørke ute, regnet øser ned, inne er det koselig med kakao, kakebaking, litt strikking kanskje, og ikke å forglemme litt godt lesestoff i godstolen.

Eller???? Jeg og Berit inntok en utsøkt kveldsmat( les; slo til med frosne bær på havregryna :) på kjøkkenet i kveld og måtte le over vår livssituasjon inneværende semester.
Her sitter vi altså, to jenter, den ene gift, den andre forlova, en brudekjole i skapet,minner om et bryllup og planer om et annet. Men hvor er mennene? Hvor er de koselige kveldene tulla inn i et teppe på sofaen med nybakt brød og en kopp kakao?Vel å merke en sofa man selv eier!!! Hvor er overskuddet til å bake, til å rydde ( vi finner visst stadig ting som ingen av oss eier i denne leiligheten - o fryd å snart skulle flytte ut!!!) til å nyte livets goder??

Tja, de ligger der nok de godene, og mennene er ikke langt unna de heller, men kun litt skjult av et tykt lag bøker, kunnskap, både i hodet og utenfor, ispedd litt stress, mye leihet, og galgenhumor. For mens andre blogger og statusoppdaterer om alle koselige ting en kan gjøre i høstmørket sitter vi og leser om drapsmetoder og andre gufne ting, kun for å ha nok en eksamen imorgen.
Så lever vi her da, i en herlig symbiose med bøker og tran, med sure joggesko og kollokvieplaner.
Vi nærmer oss målstreken på medisin - og du verden for et oppløp! Det er godt å ha noen å løpe sammen med!


Ingenting å si på utsikten fra "lesesalen"(stua) ihverfall ikke når været er slik!!

The tree of life

Har akkurat vært på kino og sett The Tree of life. Kanskje en av de mest lovende, dypsindige filmer jeg noensinne har sett - eller det var i hvertfall det jeg trodde da den startet.
Med Guds spørsmål til Job "Hvor var du da jeg skapte verden?" som åpning lå veien klar for en filmopplevelse av de sjeldne. Ved hjelp av fantastiske sekvenser fra Hubbles teleskopet og en finurlig og vakker måte å fremstille Skapelsen på gir den et perspektiv på oss mennesker, og på den Gud som har skapt oss, som kan få enhver postmodernistisk nordmann til å tenke.Hvor små vi er i den store, enorme sammenhengen, og samtidig hvordan vi er underfullt skapt som kronen på et skapelsesverk av dimensjoner vi ikke har forutsetninger for å ane størrelsen på.

Hvordan lever vi livene våre? Hvilket perspektiv har vi? Og hvilken himmel lever vi under - den skapte, eller den vi febrilsk prøver å skape selv? Hva betyr tanken om Gud i våre liv, i vår hverdag, i våre tragedier? Hvordan forholder vi oss til Han, og ikke minst, hvordan forholder vi oss til hverandre og oss selv? Som postmoderne mennesker, hvis kunnskap om det skapte, og evne til å skape stadig øker, bøyer vi oss for en Gud, eller opphøyer vi oss selv til gud?

Filmen vil mye - enormt mye. Og dessverre er det nok her det stopper litt opp. For den ender med ikke å tørre å virkelig gå inn i de vanskelige spørsmålene den sirkler rundt. Den sender ut et mangfold av symbolikk, så mettet at det nesten hadde lønt seg å kjøre den i sakte film for å få med seg alt. Trådene blir dessverre for mange og for løse til å føre oss noen vei, og det som starter som en fantastisk illustrasjon på en bibelsk skapelsesberetning ender som en litt tannløs "nirvanatilstand" enhver religion kunne tatt i eie. Den minner oss om Gud, men glemmer den Veien Han har sagt er den eneste til Han.
Den illustrerer tidvis vakkert hvordan forskjellige mennesker tilslutt fårfred med Gud på så vidt forskjellige måter, men jeg mener den kunne gått dypere i de store "Hvorfor Gud?" som stiger opp fra menneskene i filmen.

Men kanskje klarer den å skape noen tanker om Gud i hodene på tilskuerne, jeg er bare redd de får for lite substans til å bli hengende igjen...

Gå og se selv :)