Bleke dager

Forrige uke nøt vi de varme strålene fra solen på Tenerife, i dag har jeg latt det bleke lyset som er så karakteristisk for denne årstiden, varme sjelen min.

Den norske gruppa Kings of Convenience har en sangstrofe som går som dette ; "Pale days can teach you to see" - de bleke dagene kan lære deg å se. Og jeg tror det er sant, veldig sant.
Den sene høsten, når solens stråler ser ut til å ha mistet noe av sin varme og sitt lys, og hvor lange lyse sommernetter er byttet ut med et pust av lys midt på dagen, har alltid vært en tid for ettertanke for meg.
Det er dunkelt, det er mørkt, men i mørket skinner jo som kjent lyset best. Kanskje er det nettopp det, at solen, lyset, ikke er så påtrengende, så oppklarende som på en høysommerdag - eller under fjerne himmelstrøk, som gjør at hjertet slår i et annet tempo, og faller inn i en takt av ettertenksomhet og undring. Hvor går veien videre? Den ligger ikke der opplyst og klar, men snor seg i tussmørket.
Så med ett bryter solen igjennom skydekket, og åpenbarer mer av landskapet rundt meg, før jeg igjen er alene med tåken og det bleke lyset. Klarer jeg å stoppe opp og nyte de øyeblikkene av lys, suge inn inntrykket og orientere meg på veien, og samtidig stole på at de delene av veien som ligger i mørke og senhøstes gråhet, også er en del av veien? Ja, kanskje endog en viktig del, siden den gjør meg avhengig av Han som skapte landskapet, ikke meg selv, som febrilsk prøver å tegne kartet?
For det er jo det jeg holder på med; sitter der med fargestiftene mine ( de fleste i flotte, lyse farger) og tegner min egen drøm - mitt landskap, mine håp og det jeg tror ligger foran meg. Men faren er stor for at kartet jeg tegner ikke stemmer overens med landskapet.
- De bleke dagene kan lære oss å se. Kanskje må vi myse litt, kanskje endog sette oss ned på en fuktig, mosegrodd stein og vente, vente på en glipe i skydekket, et streif av lys...